Maktspill og sviktende analyser fra Erstad
ANMELDELSE: Emil André Erstad er bedre når han hengir seg til et svermerisk portrett av Jonas Gahr Støre, enn når han gjør egne politiske analyser.
FLUE PÅ VEGGEN: Det er Erstads gjengivelser av maktspillet i Arbeiderpartiet og regjeringen som driver boken fremover, skriver anmelder Eilif Guldvog Hartvedt om «Fyrsten»
Vigmostad Bjørke/Synne Folstad Moen
I essaysamlingen Against Progress sier den slovenske filosofstjernen Slavoj Žižek at vi lever i «merkelige tider». Vi bekymrer oss for at vi alle vil møte undergangen gjennom en atomkrig, samtidig som vi lar oss irritere av populisme og kulturkrig, men til syvende og sist bryr vi oss bare om hvordan vi har det i våre egne liv.
Kan man gi en bedre beskrivelse av den politiske virkeligheten Jonas Gahr Støre har måttet manøvrere i som statsminister de siste fire årene?
I boken Fyrsten skal forfatter og tidligere kommentator her i Vårt Land, Emil André Erstad, fortelle hva som egentlig har skjedd bak kulissene hos statsminister Jonas Gahr Støre. Mens jeg leser klinger problembeskrivelsen fra Žižek konstant i bakgrunnen. For i Erstads rimelig euforiske helteportrett av Støre, er statsministerens største synd at han hele tiden har fokuset rettet mot den store eksistensielle trusselen – krig, despotisme, uro og krakelerende demokratier – mens fagbevegelsen, velgerne, regjeringssamarbeidspartnere og partimedlemmer alltid har blikket vendt samme sted som befolkningen for øvrig: Hvordan har vi det egentlig i hverdagen her i det kalde nord?
