Luther: «Så mange sanger som mulig»
Martin Luthers spavending av europeisk tro og politikk åpnet dørene for et stort og fargerikt kirkemusikalsk landskap.
Martin Luther var en entusiastisk sanger, luttspiller og han komponerte, ved siden av alle tusen tingene han hadde fingrene i. I dag går det an å minne om at Luther – i motsetning til sine «medreformatorer» – så musikken som en ren nødvendighet. Han mente at den som synger, har et naturlig godt sinnelag.
Hvor mange ganger jeg har hørt de seks ordene « ... men Luther var ikke imot musikk». Nemlig, han var for musikk, mer enn de fleste. Vi tror at siden Luther skrelte av kirkens «flesk», så var han også imot ordet «frodig». Misforståelsen skyldes nok at «reformasjonsbrødrene» Zwingli og Calvins bleke alvor smittet over på Luthers omdømme. Kanskje «noen» ville det slik.
Burde kunne synge
Luther selv oppfattet musikk og teologi som uskillelige størrelser. Han mente at den som synger, har et naturlig godt sinnelag (selv om det saktens kan diskuteres), og mente dermed at musikken burde ha en sentral rolle i skolen som i samfunnet ellers: «En lærer må kunne synge ... og før en ung mann ordineres som prest, burde han tenke på hvordan han kunne oppmuntre menigheten med musikk og en god preken som hjertet i gudstjenesten».
Bestill abonnement her
KJØP
