Kunst

Jenna Sutela hyller nysgjerrigheten på Oslo kunstforening

Jenna Sutela minner mennesket om at vi ikke er sentrum i universet og at vi ikke skal forelske oss for mye i det vi allerede vet.

Det kommer neppe som noen overraskelse på Vårt Lands lesere at svaret på hvem eller hva som har bevissthet nesten alltid har vært mennesket selv. Så lenge filosofer og vitenskapsfolk har kunnet formulere sine verdensfortolkninger har det vitterlig handlet om oss. Dyr, som er tettest på oss i evolusjonen, har blitt beskrevet som instinktdrevne organismer eller, som René Descartes formulerte det, «avanserte maskiner». Naturen, på sin side, er stum, døv og ligger der bare til fri benyttelse, har vært tanken. Dermed har konklusjonen også vært at det som ikke har bevissthet ikke kan tenke og dermed heller ikke føle smerte, sorg eller tristhet. Og da er det jo bare å kjøre på, ikke sant? Utnytte naturen som ressurs og dyr som slaver og mat.

Med en slik holdning har dyrene og naturens forsøk på kommunikasjon nådd døve ører. Men gitt den pågående miljøkatastrofe og et særs vrient virus, er det kanskje på tide å være litt nysgjerrig på om det finnes andre språkformer utover våre egne?

LES OGSÅ: Man skal være ganske humørløs på kunstens vegne for ikke å synes at Folkeopplysningens kunstbløff er litt artig

Digital fermentering

De som kunne tenke seg å utvide horisonten får seg en liten runde sjokkterapi i Jenna Sutelas siste utstilling.

Hun legger til side alle fordommer og eksperimenterer seg frem. Finnes det for eksempel intelligens i slimsoppen, en organisme som ikke en gang har hjerne, spør hun. Den kan ihvertfall finne frem til matkilder, det er vel en form for fornuft? Og hva med digitale systemer, såkalt kunstig intelligens, hva slags tenkning eller bevissthet kan sies å pågå der? I videoverket Nam-Gut (the microbial breakdown of language) (2017) mater hun like gjerne en datamaskin med fermentert te, såkalt kombucha. Endringene teen medførte i maskinens hardware undersøkes deretter gjennom et mikroskop og «leses» av et program på en annen maskin som er programmert til å skape tilfeldige tallrekker. Disse blir dernest kombinert med en tekstdatabase som er designet for å skape nye ord og ordsammensetninger.

Også i Nimiia cetii (2018) eksperimenterer Sutela med å finne nye kommunikasjonsformer via dialogen mellom bakterier og menneskelig software. Resultatet er, som man kan forvente, rimelig langt unna norsk – og alle andre kjente språk.

Den flytrende voksen kommuniserer. Men hva kan du lese ut av den?

Den flytende voksen kommuniserer. Men hva kan du lese ut av den? (Foto: Julie Hrncirova)

LES OGSÅ: Bilder av dyr som brenner knytter an til større naturødeleggelser, skriver Kjetil Røed

Fornemme hoder

Den visuelt mest slående delen av utstillingen er verkene som består av avstøpningene av kunstneren hode. Disse er lagd av gjennomsiktig glass og fylt med samme bevegelige voksmaterie som vi kan finne i de psykedeliske lava-lampene som var som en farsott på sent seksti– og syttitall. Opplyst innenfra – og dermed en slags lamper, disse også – trekker disse skulpturene tankene i retning av science fiction og kreaturer fra fremmede planeter, men også det fornemme bysten av Nefertiti som kan beskues på Ägyptisches Museum i Berlin. Nok en gang er det imidlertid fremmede språk eller symbolsystemer som er i fokus, men denne gangen er det en velkjent praksis som er temaet: det som i førmoderne kulturer kalles paidoli, altså evnen til å lese betydning ut av naturfenomener som skyers form og mønsteret i kaffegrut.

Nå er det den bevegelige voksen bak masken som er generator for mening som både tilskueren selv kan pønske seg frem til. Eventuelt er det bistand å hente fra en app laget til utstillingen – I magma, heter den – som nok er hakket vassere på denne type voks-tydning enn undertegnede var. Ut fra en slik tanke kommuniserer noe annet enn mennesket med oss gjennom uforutsigbare strukturer i verden rundt oss.

En liten kritisk bemerkning: De forskjellige verkene fungerer etter hensikten, men det er noen unødige elementer som fremstår som primært dekorative, en slags visuell fyllmasse. Spesielt syns jeg bildene av bystene som henger på veggen gjennom hele utstillingen både er unødvendige og fratar selve verkene noe av deres egenverdi.

LES OGSÅ: Henrik Kleppe Worm-Müllers malerier av sin døde far viser en inderlighet og oppriktighet som er sjelden vare i samtidskunsten

Vær nysgjerrig

Denne snodige utstillingen presser uansett grensene for hva både språk og mening er, og forsøkene vil nok fremstå rimelig absurde (endog komiske) for en del. Samtidig er det denne viljen til å presse for langt og overskride grensen for det rimelige det er mulig å finne nye synsvinkler. Og det er dette som er Sutelas særegne kvalitet: Denne ubøyelige trangen til å utvide menneskers begrensede horisont på et vis som er både grenseløs og resolutt.

Så uansett hvor fjerne og rare disse språkformene som oppstår her måtte oppleves er de uttrykk for nødvendigheten av å ikke forelske seg for mye i sitt eget speilbilde, i det vi allerede vet. Er det noe mennesker er flinke på så er det jo akkurat dét. Det fremmede og ukjente fører som oftest til et overbærende smil eller hoderisting – og i noen tilfeller frykt – men i realiteten, sier Sutela, er det nysgjerrigheten som er den riktige reaksjonen.

For vi er ikke sentrum i universet. Og alt handler ikke om oss.

---

Jenna Sutela

  • NO NO NSE NSE
  • 17. oktober–13. desember
  • Oslo kunstforening

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst