En kunstutstilling i Helsinki kan lære deg å sympatisere med en stein

Et fotografi viser et ­kvadrat, skåret ut i isen, slik at det sorte v­annet står i kontrast til den ­hvite snøen rundt. Stuart ­Wrede In ­Memoriam (1976) følger opp med fire fotografier som ­viser at kvadraten gradvis fryser igjen. Fotoserien er et ­enkelt og ­vakkert portrett av ­menneskets møte med ­naturen, for slike ­geometriske ­figurer opptrer ikke naturlig i denne formen uten vår inn­gripen. Samtidig viser den ­hvordan naturen tar formene tilbake når mennesket slutter å blande seg inn. ­Krystallene ­visker ut kvadratet og gjør alt hvitt igjen.

Den svært fascinerende ­utstillingen Co-existence på ­Kiasma i Helsinki orienterer seg mot et utall slike tilstander hvor mennesket forsvinner eller går over i noe annet, noe som ikke er menneskelig.

Hybride tilstander

Flere går analytisk til verks. Felicia ­Fasanino Janssons The Gap in Between (1–2) (2015) viser frem en tann fra en kjempehai som levde for millioner av år siden ved siden av en eksakt kopi fra våre dager. Igjen er ikke ­montasjen vanskelig å gripe; det naturgitte side­stilles noe ­kulturskapt. Likevel er disse to ­tennene peile­punkter for å leve seg inn i et univers som er enormt: Alt hva vi kan kopiere blir aldri – ­uansett hvor likt opphavet vi kommer – identisk med ­originalen. Det er som hele verdens- og naturhistorien ligger skjult mellom to tenner.

Å peile inn randsonen av det ­menneskelige, handler ikke nødvendigvis om å gå hinsides ­mennesket. I Alma Heikkilä malerier primary sensory interface with the external world (2017) vises ansikter i så inngående close-up at alt vi ser er porer og hårstrå. Det vi ser kan like gjerne tilhøre et dyr – en gris, for eksempel. Når fjeset som lar oss gjenkjenne noen er borte havner vi uansett i utkanten av det vi kan kjenne igjen. I Maija Tammi One of Them Is a Human (2017) får problematikken en annen dreining: Av disse fire portrettene av ansikter, får vi vite at bare en av dem er et menneske; de andre er roboter.

Jeg klarte ikke å se forskjellen eller slå fast hva som var kunstig og ikke. Både Heikkilä og ­Tammis verker er urovekkende; de får meg til å miste fotfeste. Tenk at jeg ikke klarer å fange inn det kjente: Menneskekroppen, ansiktet.

Rituell innlevelse

Jussi Heikkilä Puffin ­(Fractercula Arctica) (1998) orienterer seg i mer miljøbevisst retning ved å plassere et nebb lagd av blikkbokser i ansiktet på en lundefugl. Men også i Heikkiläs miks av kultur og natur viser ­kunstneren til en tilstand hvor vi ikke lenger kan spalte natur og kultur fra hverandre. Men nå er det vår egen innblanding i naturens økosystem og hvilke ­hybrider det avstedkommer som er i fokus.

De snodigste, men kanskje også mest e­ffektive verkene, beveger seg i retning sermonier og ­ritualer. I Olga Florenskaya and Aleksander ­Florensky ­Sketches and objects (1999) har de gått ­antropologisk til verks når de har oppsøkt og ­bedrevet feltarbeid hos en indianerstamme som har haren som totemdyr. De går også selv inn i ­ritualene stammen praktiserer ved å etterligne og kle seg ut som dyret selv. Gjennom å etterligne det som ikke er menneske, søkes det ut soner mellom dyr og menneske hvor distinksjonene blir uklare.

Intet valg

Norske Ingrid Torvunds videoverk When I go out I bleed magic (2018) er vel det som går lengst av alle verkene her, siden hun ­sammenfører en rekke elementer, hvor ­enkelte av dem ikke ­engang tilhører denne planeten. Eventyr­aktige ­Alien-figurer gjennomfører gåtefulle ­eksperimenter med krystaller og trekker oss tett på det fremmede. Samtidig er det noe dypt ­menneskelige i den målrettede, insisterende ­seremonien det forunderlige vesenet gjennom- fører.

Det vakreste verket er Marja Helanders film Birds in the Earth (2018). Den viser to ­ballerinaer som danser rundt – men de befinner seg ikke på noen ballettscene. De beveger seg gjennom ­naturen eller sivilisasjonens utkant: Arktiske strøk og fjellvidda i Nord-Finland. Ved å fjerne ­danserne fra ­ballettscenen oppstår en dialog ­mellom ­«raffinerte» kulturuttrykk og vidda som demonterer et begrep om finkultur på usedvanlig vakkert vis. Her er det ingen scene eller borgerlige ritualer, bare den dansende kroppen og naturen.

Når jeg utkanten av meg selv som menneske med denne utstillingen? Er jeg blitt bedre til å ­sympatisere med en stein? Eller vise solidaritet med en hest? Det er ihvertfall et stort register av måter å forholde seg til det som befinner seg hinsides det menneskelige på. Gjennom tusenvis av år med mennesket i sentrum, undertrykkelse av dyr og ødeleggelse av natur har vi vel strengt tatt ikke noe valg, heller: Vi må heve blikket fra vår egen navle.

For min del kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å begynne enn med å se denne utstillingen.

Les flere kunstanmeldelser: I Christian Messels billedverden er triumfbuen like verdifull som en flaske Zalo

[ Håkon Gullvåg undersøker menneskene bak de religiøse skikkelsene i sin utstilling ]

Kjetil Røed

kultur@vl.no

---

Fakta:

---