Kunst

«Et av de mest rørende portrett­ene av alderdom og kroppslig svekkelse jeg har sett»

Daisuke Kosugi viser at det er i hverdagen håpet har sitt ­sterkeste feste.

En aldrende mann sitter i sin lenestol og scroller på en iPad, før han reiser seg og lager lunsj. Dernest kler han seg om og sjekker om lua sitter som den skal i speilet­ før han tar heisen ned og går ut i Tokyos gater. Han skal på trening. Senere på dagen kommer han hjem. Det er blitt mørkt, og kona har middagen klar.

Det er ingenting forunderlig med dette hendelsesforløpet, snarere er det høyst hverdagslig, trivielt. Men Daisuke Kosugis videoverk En falsk tyngde (2019) viser en slik dag igjen og igjen. Men siden hovedpersonen er syk ser vi også at han gradvis svekkes. Til slutt sitter han i rullestol og har store problemer med å bevege seg i det hele tatt. Men nevnte rekkefølge på dagens ­aktiviteter forsvinner aldri.

Hva er det Kosugi vil vise oss?

Svekkelsens dans

Filmen er et av de mest rørende portrett­ene av alderdom og kroppslig svekkelse jeg har sett; men for å forstå dybden i verket må vi kjenne historien rundt det.

Mannen vi ser er nemlig ­butoh-danseren Toru Iwashitas­ (født 1957) gjentagelse eller fortolkning av Masanori Kosugis sykdomsforløp. Han holder seg svært tett på forelegget.

For tre år siden ble Masanori nemlig diagnostisert med en ­alvorlig sykdom som svekker både balanse og evnen til å ­bevege seg – før den også ­angriper kognitive funksjoner. Kontrast­ene mellom styrke og svakhet blir enda sterkere med tanke på at Masanori i hele sitt voksne liv jobbet som bygningsingeniør og dermed levde av å analysere og skape bæredyktige strukturer i arkitektur. Samtidig var han opptatt av sin egen kropp og holdt på med bodybuilding. Bygg­ene han var med på å ­designe samsvarte med andre ord med hans forhold til sin egen kropp: Begge deler skulle gjøres sterke, holdbare. Da han fikk sykdommen var det selve kjernen av hans måte å leve og tenke på som var under angrep. Fortellingen om Masanori er, med andre ord, ikke bare et portrett av et sykdomsforløp, men en beretning som gjenspeiler­ alles ­dødelighet, den skrøpeligheten vi alle bærer i oss og som før eller senere vil svekke kropp og sinn.

Når vi vet dette blir Toru Iwashitas gjenoppføring av den langsomme svekkelsen av ­Masanori til en slags svekkelsens dans. Men også en fortelling om hvordan styrke kan spire videre uansett hvor svak man blir.

Hverdagens optikk

At den syke kroppens bevegelser kan betraktes gjennom kunstneriske uttrykk åpner for at enhver bevegelse, enhver hverdagslig scene, kan romme skjønnhet – selv om den også inneholder lidelse og smerte. Noe av det interessante med Kosugis verk er at det forfekter et begrep om skjønnhet som ikke distanserer seg fra det vonde i livet; fra sykdom, lidelse, død. Skjønnhet er i denne forbindelsen ikke det estetisk appellerende, men evnen til å fange inn en annen kropps nyanser gjennom sin egen kropp. Og i forlengelsen av det: Hvordan betrakt­eren gjennom dansens gjentag­else inviteres med i nyansene og detaljene av dette menneskers hverdagsdrama.

Verket handler ikke om at vi skal få et bestemt begrep om prosessene som vises frem, men om å nærme seg den aldrende kroppen, det utsatte livet, med hverdagen som oppmerksomhetsskjerpende linse. På denne måten skaper Kosugi et empatisk miljø som rommer alle Masanoris bevegelser fra funksjonsdyktighet til nesten fullstendig svekkelse. Men bare nesten – og det er viktig – for en av sidene ved Toru Iwashitas fortolkning av Masanori historie er hvordan gjentagelsen i hverdagslivet aldri tæres helt bort, selv om handlingene og bevegelsene blir svært vanskelige å gjennomføre etter hvert.

Håpets gnist

Selv om han må bruke gåstol og rullestol for å forflytte seg fra A til B, slutter han nemlig ikke å trene. Han slutter heller ikke med noen av de andre rutinene som tidligere har vært reisverket i hans liv. Mot slutten av filmen klarer Masanori knapt å gå, det er sant, men gjør det likevel med noen svært korte, men bestemte skritt. Når han mot slutten av verket kommer fra trening og skal forlate gåstolen for å ta en dusj er det en langsom og vanskelig prosess – men han får det til. De hakkete skrittene inn på baderommet blir uttrykk for et hverdagsforankret håp, som ikke finner sin retning gjennom storslagne idealer, men evnen til å gjennomføre grunnleggende livsprosjekter med stamina, selv om kropp og sinn gjør opp­gavene vanskelige dag for dag. Det vi vanligvis kanskje vil oppfatte som trist fremtrer her som håpefullt gjennom den insisterende opprettholdelsen av hverdagsrutinene.

Det som rører meg så mye med dette verket er at kunstneren­ nærmer seg hovedpersonen faktiske liv slik det utvikler seg med økende svekkelse og finner frem til håpets gnist akkurat der. På det punktet har vi alle noe avgjørende å lære: At vi må verne om det håpet som ikke er storslagent også – at de små skrittene som holder fast ved retningen du har bestemt deg gir grunn for optimisme, selv om ingenting varer evig. Men først og fremst at det er i hverdagen, og hvordan vi håndterer vår eksistens fra dag til dag, at retning og mening forankres.

LES MER: Reiser ruvende Petter Dass-statue: – Det er også veldig delte meninger om ham

LES OGSÅ: Altertavla viser Adam og Eva som likekjønnede par

---

Kunst

  • Daisuke Kosugi
  • En falsk tyngde
  • Fotogalleriet, Oslo
  • 2. november–14. desember

---

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kunst