Kunst

Historien bak Jernrosene er viktigere enn selve verket

Jernrosene utenfor domkirken er et vellykket monument, så lenge vi ikke idealiserer samholdet i en samtale som bare har blitt mer splittende etter Utøya-tragedien.

Havet av roser utenfor domkirken i Oslo vokste dagene etter terrorangrepet 22. juli, 2011. Jeg var der selv, jeg la ned blomster. Som mange andre kjente også jeg på et voldsomt samhold de dagene. Vi klemte fremmede, vi trøstet hverandre på åpen gate.

For mange ble nettopp rosen et symbol på slik fellesskap og medfølelse.

Denne uka avdukes «Jernrosene», et nytt 22. juli-monument, i parken utenfor domkirken. 900 jernroser beskyttes av en hvit steinkrans. Tanken er nok at rosene skal forevige håp og samhold, men fungerer verket som et offentlig minnesmerke på de premissene? Det kommer an på om vi kjenner historien bak verket eller ikke.

LES OGSÅ: Minnesmerket i regjeringskvartalet er diskret og nøkternt kunstnerisk, men det er også det som gjør at det fungerer

Terapeutisk håndverk

Da smeden Tobbe Malm var på vei til en konferanse for smeder 22. juli 2011, fikk han sjokk da han hørte om angrepet i Oslo og på Utøya. Han ble også berørt av alle blomstene utenfor domkirken og rosetogene dagene etter. Også smedene måtte de gjøre noe, mente han. De bestemte seg for å gjøre det smeder gjør, nemlig smi. De smidde roser i jern, symboler som kunne fastholde det gode i det vonde.

Et par måneder etter ble Facebooksiden «Iron Rose for Norway» lansert. Invitasjonen var åpen: Alle kunne sende inn egne jernroser. Rosene strømmet snart inn fra hele verden til Tobbe Malms atelier på Bærums Verk. Senere skulle også de som sørget etter terrorangrepet få lage egne jernroser hos Malm. Gjennom å smi kunne de fæle opplevelsene bearbeides, og sinne og frustrasjon hamres ut i et bilde av noe håpefullt.

Monumentets største styrke ligger i hvordan håndverksprosessene har blitt brukt terapeutisk; hvordan kroppsarbeidet inkluderer sorgbearbeidelse. Historien om Jernrosene legger frem et tankevekkende bilde på det både samfunn og individ må gjennom etter et slikt traume: de vanskelige erfaringene må forvandles til forsoning og innsikt om man skal komme seg videre.

LES OGSÅ: Minnesmerket etter 22. juli i Tønsberg ble utsatt for vandalisme

Allmenn horisont

I smedens jernroser ligger også en anerkjennelse av sivilsamfunnets bredde av måter å reagere og sørge på.

En smed trenger ikke leke politi eller sykepleier, men må reagere på sin måte, ut fra hva han kan, i et materiale han er fortrolig med. Jernrosene sier at det er legitimt for en smed å reagere på terror med å smi en rose, på samme måte som det er legitimt for en tekstilkunstner å veve et teppe eller for en forfatter å skrive en novelle når noe forferdelig skjer. For andre består kanskje reaksjonen i å samle familien og snakke om det som har skjedd eller ta initiativ til en samtalegruppe på den lokale skolen eller gamlehjemmet.

Bearbeidelse av traumer kan ta mange former, og Jernrosene skaper et større rom for disse prosessene. Verket manifesterer derfor et frihetsideal som ber oss handle, tenke og føle som oss selv, ut fra stedet hvor vi befinner oss og hva vi allerede kan, selv i vanskelige situasjoner. Den «riktige» reaksjonen er den som springer direkte fra ditt bryst ikke det andre forventer eller det du tror andre forventer av deg. På den måten er verket dypt forankret i det fellesmenneskelige.

Hadde en kjent kunstner signert monumentet, hadde Jernrosene raskt blitt en tam affære fordi kunstnernavnet hadde skjult prosessene bak. Verket hadde heller ikke kunnet nyte godt av bearbeidelsen av både materiale og minner som er det faktiske verkets hjerte. Det er, kort sagt, historien bak verket som gjør at det fungerer, ikke verket selv, isolert sett. Og dette er også verkets akilleshæl: Om man kommer over det uten å kjenne bakteppet vil jernrosene fremstå som en idealisering av et samhold og et fellesskap som, sett fra dagens situasjon, ikke korresponderer med virkeligheten.

LES OGSÅ: Nytt forskningsprosjekt etter 22. juli avdekker at mange sliter med ettervirkningene fremdeles – åtte år etter

Historiene bak

Vi skulle få mer demokrati, sa Jens Stoltenberg etter terroren. Og vi tente våre lightere og sang Barn av regnbuen. Men det har ikke blitt mer demokrati. Kommentarfeltene syder av rasistiske ytringer og høyreradikalismen øker. Vi har fått en ny terrorist fra beste vestkant som ser opp til Breivik, og stor oppslutning for et nasjonalistisk parti på Sørlandet. Siv Jensen snakker om snikislamisering dager etter en moské har vært utsatt for terror, og Sylvi Listhaug har fremmedfiendtlig og splittende retorikk som sitt modus operandi.

Det er naturligvis mulig å tenke seg at rosene er et bilde på det vi burde strekke oss mot igjen, men uten historiene bak fremstår verket likevel som unyansert i sin dyrkelse av håp og fellesskap. Uten historiene, uten bevissthet om kontakten smedene har med traumet, vil monumentet enøyd vise frem et samhold som vi skal jobbe hardt for å komme kontakt med igjen. Om vi ikke tar innover oss forskjellen mellom da og nå, kan vi se oss blinde på dette monumentet, rett og slett fordi det holder fast ved et fellesskap og en vilje til solidaritet og medfølelse som er langt mindre synlig i 2019.

La oss derfor insistere på anstrengelsene og håndverket som ligger bak dette verket. La oss fortelle hverandre historiene som fører frem til disse rosene. Det er dem som gir Jernrosene liv, det er dem som gjør at vi kan samles rundt det og snakke med hverandre og hvilke verdier vi ønsker å bygge fremtiden vår på.

---

Jernrosene

  • 22. juli-monument utenfor Oslo domkirke
  • Etter en idé av Tobbe Malm

---

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kunst