Krigen mot livet

Første gang jeg så Den røde skogen var for tolv år siden, da guiden sendte kikkerten på rundgang i vår turistgruppe. Det var under et dagsbesøk på atomkraftstasjonen i Tsjornobyl og den avsperrede 30-kilometersonen rundt det. Ifølge guiden regnes Den røde skogen som det mest radioaktivt forurensede stedet i hele sonen. Da ulykken ved stasjonen inntraff, var det værfaktorene (vindretning og nedbør) som hadde bestemt det slik. Skogsområdene som startet rundt en halv kilometer fra stasjonen, var de første som ble truffet etter eksplosjonen og fikk maksimal radioaktiv eksponering. Rettere sagt, de første om man skulle se bort fra folk – de ansatte på kraftverket og brannmennene. Alle de som døde kort tid etter ulykken. Etter dem igjen døde en stor del av skogen nær stasjonen.

Det er nok riktigere å kalle skogen for «Den røde skogen» – i anførselstegn. Den røde fargen på furuene som døde av radioaktivitet som ikke var forenlige med noe liv, er for lengst sluttet å være dominerende. Alle de døde trærne ble etter hvert hogget ned og begravd under tykke jordlag. «Den røde» har vokst over med bjørk, or, osp og alle slags busker, og er ikke lenger rød eller rusten, men tilsynelatende en helt normal skog. Til tross for denne synlige forandringen, forblir den radioaktive bakgrunnsstrålingen i visse områder av «Den røde» titalls ganger høyere enn normalen. Man skal helst ikke gå inn i området uten spesielt verneutstyr og et dosimeter. Slik sett er navnet fortsatt relevant, det er et varselsignal, en påminnelse om at faren fortsatt er på det høyeste, røde nivået.

Virvlet opp dødelig støv