Klimaforkynnelse med enkel løsning

Det er ikke hver dag vi presenteres for en nyskreven kirkeopera, og enda sjeldnere handler den om noe så aktuelt som klima­endringer og miljøkatastrofer. Årets Kirkemusikkfestivals storsatsing Upon this handful of earth er i så måte et mektig og imponerende prosjekt, både tematisk og musikalsk.

Komponist Gisle Kverndokk har, sammen med librettist og regissør Aksel-Otto Bull, skapt en fortelling om den dagen ­jorden ikke lenger tåler menneskenes ødeleggelser. Verket er inspirert av tekster fra Bibelen og en ­indisk veda, skrifter av den franske jesuittpresten og natur­filosofen Pierre Teilhard de Chardin, samt øyevitneskildringer som fungerer­ som tilbake­blikk på utviklingen vi ikke maktet å stanse før det var for sent.

Utøvere på høyt nivå

En ensom, jevnt pulserende tone i ­klarinettens mørke leie åpner operaens prolog. Toner i stryk­erne legges i ters-avstand opp­over og tegner opp et bilde av soloppgang over jorden – et mektig brusende parti i koret fører videre­ til barnekorets fremføring av operaens budskap: «Våre liv beror på denne håndfull jord. (…) Blir den misbrukt, vil den kollapse og dø (…)». Deretter følger scener fra parallelle historier om effekter av klimaendringene: Det unge paret som mister sitt barn, forretningsmannen som mister sin kone, og Barnet som bringer håp om nytt liv.

LES OGSÅ: Levedyktig festival

En prest binder det hele sammen, hvor ordene fra de Chardin klinger gjennom hans bønn i ødemarken. Alle medvirk­ende holder gjennomgående et svært høyt musikalsk nivå, alt under stødig ledelse av dirigent Vivianne Sydnes.

Av sangerne gjør spesielt Halvor­ F. Melien et fantastisk inntrykk i rollen som prest, med en direkte,­ men fyldig tone som viser at han virkelig er et navn å regne med fremover. Marianne Folkestad Jaren gjør også en strålende og troverdig figur som den unge kvinnen, og Philip Weiss-Hagen har på sitt beste en overjordisk klang i rollen som Barnet.

Oslo Domkor viser at de stadig hever nivået ved kveldens nydelige frasering, intonasjon og ­homogene klang. Barne­koret mangler noe kraft i enkelte partier, men imponerer­ likevel stort i slik en relativt kompleks musikk.

Kirkerommet

Scenisk fungerer kirkeoperaen godt – det er nok bevegelse og rekvisitter til at det ikke blir stillestående, men heller ikke så mange at det tar oppmerksomheten vekk fra teksten og musikken. Kirkerommet med gallerier og prekestol utnyttes til fulle, noe som skaper gode sceneoverganger. Det eneste som kan virke ufrivillig komisk er når naturkatastrofen setter inn – massivt slagverk, ett blinkende spotlys og sangere som panisk gjemmer seg under prekestolen skaper ikke nødvendigvis et troverdig uvær.

Mangler karakterer

Det finnes få åpenbare musikalske tema i operaen, selv om noen motiver går igjen – eksempelvis orkester­motivet for humlen som blir et tegn på håpet og den nye jord, noen nedadgående og oppadgående basslinjer, samt ­enkelte motiver i barnekor­partier og i prolog/epilog.

LES OGSÅ: Philip fikk ikke klimastreiket

Det er ingen tvil om at hver enkelt del av musikken er vakker, innimellom fantastisk – en del av korpartiene spesielt i barnekor er skimrende og helt av en annen verden i klangfylde!

Imidlertid blir jeg litt overrumplet av skiftene mellom stilarter – noe minner om tradisjonell kirkemusikk og salmesang, andre deler minner om en musikal, og enkelte deler kunne formmessig sett vært hentet fra en Verdi-opera. En tydeligere gjennomgående musikalsk karakter ville løftet verket enda mer.

Overgivelse

Tematisk og tekstlig er det mange utfordringer ved et så sammensatt verk. Sitatene kan virke kryptiske hvis man ikke kjenner de Chardins tekster eller Bibelen i detalj, og dermed er det også vanskelig å forstå om de medvirkende også har symbolske roller eller funksjoner. Titlene på operaens fem deler er hentet fra de Chardins Messe over verden (1961), og er aktuelt som uttrykk for en ­moderne forkynnelse som inkluderer klima­utfordringene. I mystikerens bønn, omformulert­ gjennom prestens replikker, overgir han skaperverket og hele menneskeheten til Gud som en nattverd. Gjennom overgivelsen blir også frelse mulig, og sammen med Gud kan menneskene skape en ny himmel og en ny jord.

Litt enkel

I operaens avslutning oppleves dessverre løsningen på problemet som litt ­enkel og naiv. Det unge paret som mistet et barn adopterer sporenstreks den foreldreløse gutten som har gjort kvinnen glad igjen. Den tidligere miljøfiendtlige forretningsmannen som har mistet sin kone vil nå gjøre jorden til et bedre sted, og inviterer dem alle til å bo sammen i sitt hus på landsbygda. En barnestemme forteller at løsningen på klimakrisen er ikke bare at regjeringen gjør sin del, men også at vi alle gjør en innsats.

LES MER: Møte med Arvo Pärth ga musikksjokk

Mens dagens skoleelever streiker for miljø, og får henholdsvis støtte eller motstand for naiviteten i prosjektet, er det vanskelig å se kirkeoperaens skildring av problemet og løsningen som et faktisk innlegg i miljøkampen. Avslutningen reddes av et fortsatt naivt, men likevel rørende sluttparti med alle medvirkende. Det blir en mektig opplevelse, der vi formelig ser for oss humlene som danser oppover mot taket i Trefoldighetskirken som et tegn på det nye livet. Naivt ­eller ei – Kverndokks opera, alle medvirkende og Kirkemusikkfestivalens oppmerksomhet rundt ­klimautfordringene vi står overfor, fortjener honnør for en kirke­opera av de sjeldne!

Sunniva Thomassen

anmeldelse@vl.no