Kultur

‘Kirkeklokker er bønn’

– Vi må ta vare på det ­liturgiske lydsporet som når langt utover kirkerommet, sier Merete Thomassen.

Vi er i Aurdalskyrkja i Valdres. Klokkeklangen­ har runget over dalen en god stund. Inne i kirken drar fire ringere i hvert sitt hampetau knyttet til klokk­ene i tårnet. Når klangen stilner, stemmer forsamlingen i med Blix-­salmen «Kling no, klokka».

Salmevalget gir seg selv. I kirken sitter over hundre mennesker­ med ører for klokke­klang – samlet­ til vårt første nasjonale kirkeklokkeseminar.

Liturgisk element

Kirketjener Henning Andersen har båret på drømmen lenge. Det er på dagen 14 år siden han deltok på en lokal samling om klokkeringing, der ideen ble unnfanget.

– Her snakker vi om heavy metal­ – bokstavelig talt. Vi må øke bevisstheten rundt klokkene­ som liturgisk element – og ta vare på den umistelige kulturarven som har vært en samlende lyd for landet vårt i mange århundrer, sier kirkeklokkeentusiasten.

Han vil åpne opp for en litt innestengt tradisjon og vil ikke bare slå et slag for kirkeklokkene.­ Han vil at de skal klinge, kime og klemte mye mer enn i dag – ikke minst vil han ha klokkeringing inn som en naturlig del av liturgien – i selve messen.

– Det er gledelig at Kirkemøtet i 2015 åpnet for dette, i vedtaket nevnes spesielt bruk av klokker ved Sanctus og innstiftelse av nattverden. De tre ganger tre slagene etter velsignelsen er en selvfølge, men klokkelyden tilfører en estetikk til flere ledd i gudstjenesten, mener han.

Himmel

Det er ikke tilfeldig at kirkeklokkeseminaret tar sete i Valdres. I prostiet ringes det fortsatt manuelt i 31 av 32 kirker.

– I snart tusen år har kirkeklokkene preget lydlandskapet. De har varslet krig og ulykke, vært en felles tidsangiver for folket – kalt til fest og glede, og vært en lyd til trøst ved sorg og død, sier ­Andersen.

Biskop Solveig Fiske er stolt over tradisjonsbæringen i bispe­dømmet.

– Den campanologiske tradisjonen, og kompetansen, er uvurderlig og umistelig. Det er viktig å beholde den manuelle ringetradisjonen, sier hun.

Biskopen er opptatt av nærheten klokkeringingen skaper.

– Tenk på tilknytningen det skaper når en fadder ringer for sitt eget fadderbarn. Klokkeklangen styrker gudstjenesten og gir den en ny valør – med dype røtter fra fortiden. Lyden skaper himmel over livene våre, og må være med oss inn i fremtiden, sier Hamar-biskopen.

Hun understreker behovet for samarbeid mellom mange parter når det gjelder bruk – og ivaretakelse av tradisjonen.

– Det handler om verneinteresser og arbeidsmiljø – opp mot utførelsen av tradisjonshåndverk­et. Vi må finne gode løsninger når det oppstår kryssende interesser, sier Solveig Fiske.

LES OGSÅ: – Manuell ringing må holdes i hevd 

Klokkeklangen skaper himmel­ over livene våre, sa biskop Solveig Fiske (t.h.) ­under åpningen av kirkeklokkeseminaret i Valdres.­ Her prøver hun det nye ringesystemet i Aurdalskyrkja sammen med kirketjener Henning Andersen og liturgiker Merete Thomassen.

Liturgi

Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun har med seg ni praktikumsstudenter til ­seminaret.

– Det liturgiske lydsporet fra kirkeklokkene når langt utenfor kirkerommet. Lyden representerer noe som er større enn oss selv – for mange flere enn de som sitter i kirkebenkene. Men det er bekymringsfullt hvor lite refleksjon kirkens egne folk har rundt ringetradisjonen – ikke minst som liturgisk element. Da overser man en ufattelig rikdom, mener hun.

Merete Thomassen forteller om en lyd som satte seg i kroppen da hun som elleve-åring fikk dra klokketauene i Teie kirke på Nøtterøy.

– Jeg var stolt som en hane. Kirketjener Karen Larsen tok oss unge inn i gudstjenestelivet på en måte som gjorde tradisjonen levende. Vi ringte Frøken Ur for å få eksakt tid – og satte i gang fra klokken ti, med tre ringinger­ frem til messen. Der lærte jeg meg å bruke alle sanser inn mot liturgien. Jeg dro også med meg en tinnitus, som jeg ­lever greit med – men vi var nok ikke veldig nøye med hørsel­vern, innrømmer hun.

Arbeidsmiljø var et naturlig tema på kirkeklokkeseminaret. Nord-Aurdal havnet i riks­nyhetene da de fikk dagbøter på grunn av støynivået i klokke­tårnet. Tilsynsleder ved Arbeidstilsynet i Oppland, Bård Hjort, kunne imidlertid informere om tiltak, som å flytte seg vekk fra lydkilden ved hjelp av lengre tau.

LES OGSÅ: Kulda kan knuse kirkeklokkene

Siste skanse

Thomassen forteller om klokkeslagene som helt siden middelalderen har rammet inn tilværelsen for folk. I hverdagen, og gjennom livsløpet fra vugge til grav.

– Kirkeklokkene er liturgiske musikkinstrumenter som klinger til Guds ære. De kaller til bønn og minner om det evige livs mål. Kirkeklokkene er også en siste skanse mot sekulariseringen. De har fått være i fred i alt presset om at alt skal være forståelig, sier Thomassen.

Hun mener vi nå trenger «en liturgisk vekkelse» rundt kirketradisjonene.

Etter åtte år i Kirkens gudstjenesteutvalg ser hun at ringetradisjonen trenger forkjempere. Hun kalte alle tilstedeværende til å ta ansvar.

– Vi trenger vaktbikkjer. Kunnskapen må bringes videre og holdes levende av entusiastiske fotfolk. Her i Valdres ser vi at den manuelle ringetradisjonen lever i beste velgående, til berikelse for hele dalen, sier hun.

Hun oppfordrer de kirkelige utdanningsinstitusjonene til å ta ansvar.

– Dette er også et økumenisk anliggende, her trenger vi lutheranere å lære av moderkirkens tradisjon og kompetanse, sier Merete Thomassen.

LES OGSÅ: Klokkeklang gjennom 1.000 år

Sorgarbeid

Odd Kolbjørnshus og Svein Hegge er kirketjenere i Slidredomen og Volbu kirke. De forteller om en tjeneste som verdsettes.

– Når jeg ringer til begravelse for et lite barn kan jeg legge inn rytme og følelser som en automat aldri kommer i nærheten av. Det er sorgarbeid i praksis, og jeg får vite at det betyr mye for de som står midt i sorgen, forteller Svein Hegge.

Som guttunge var han med sin far og lærte håndverket i kirketårnet. Nå dekkes vikarbehovet av hans fem barn som alle kan overta vakten i kirketårnet.

– I Volbu får alle konfirmanter prøve seg som ringere, det kan hjelpe til med å bære tradisjonen videre, mener han.

Odd Kolbjørnshus er 78 år, og har snart tenkt å gi seg etter 40 år som kirketjener. Han har også fått tilbakemeldinger fra begravelsesfølger som forteller at klokkene gråter sammen med dem i sorgen.

– Det viser at dette betyr noe for folk, og er det fineste komplimentet jeg kan få, sier han.

For noen år siden sluttet han å ringe selv, og merker at det er litt vanskeligere å rekruttere til tjenesten. Høytidsringing i Slidre­domen krever én person til hver av de seks klokkene. Men han savnet ringingen.

– Det endte med at jeg bestilte­ en klokke fra Nauen klokkestøperi. Den henger i stabburet hjemme på gården, og brukes både til høytider og daglig tidebønn-ringing. Det blir satt stor pris på i nabolaget, forteller Kolbjørnshus.

LES OGSÅ: Derfor har vi kirkeklokker

Vegard Sandholt spilte klokkespill for seminardeltakerne på Valdresmuseet. Han ble valgt til leder i Nordisk Selskap for campanologi og klokkespill, som hadde sitt eget seminar på Fagernes i helgen.

Identitet

Lyddesigner Gisle Tveito har ingen kirketilknytning, og deltok på seminaret av ren lydinteresse.

– Vær klar over hvilken skatt som ligger i kirkeklokkenes særegne lydidentitet. Ta vare på tradisjonen med manuell ringing, de mekaniske løsningene klarer ikke å skape det narrative lyduttrykket – som er enestående for kirken, sier lyddesigneren.

Etter en seminar-oppsummering som minnet sterkt om et vekkelsesmøte, vurderer arrangørene en oppfølging.

Folkemusiker, Syn og segn-redaktør og seminar-arrangør Knut Aastad Bråten mener kirke­klokke-tematikken er underkommunisert.

– Vi har tydeligvis trykket på en knapp som har gitt en arena Kirkeklokkeklangen er kulturarv som gjelder for alle – om du tror eller ikke. Dette er immateriell kulturarv som få har kunnskap om, og som vi trenger påfyll av. Det er vi faktisk forpliktet til også gjennom Unesco, avslutter han.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur