Kent - den nye kirkemusikken

Fra før vet vi at mange pop-artister blir kirkemusikere i adventstiden. At repertoaret fra verdslige rockeband i stadig større grad inntar kirkerom, året rundt, er mindre kjent. De 450 svenskene som hadde byttet ut Den svenska psalmboken med Kent-­låter, sang som om sangene hadde vært fremført i messeform under kirkehvelvingen i årevis.

Fant sin plass

I Danderyd ble Kents «Gravitation» benyttet under forbønnen. Deretter kom «Kärleken ventar», «Förlåtelsen» og «Utan dina andetag». Til nattverden benyttet man «Sverige»: «Välkommen, välkommen hit, vem du än är, vad du än är». Som postludium var «999»: «Dom 999 saker jag aldrig skulle göra, dom vägs upp av 999 värre saker jag redan har gjort».

Den gode responsen som det rapporteres om i svenske aviser og på sosiale medier, skyldes ­sikkert at mange Kent-fans var på plass. Sannsynligvis også at den karakteristiske, kryptiske, nesten utenomjordiske atmos­færen i låtene til bandet fra Eskils­tuna fant sin helt naturlige plass i et hellig rom. En forutsetning som ligger i sangenes nerve, ikke i gammel kirkemusikktradisjon.

Det var Danderyd menighets egen prest, Jennie Wall, som er Kent-tilhenger, som tok initiativet til messen. Til ­Dagen sier hun at Kents tekster tangerer emner som døden, skyld og synd, rett og slett viktige livsspørsmål som prester ofte snakker om i kirken.

Jennie Wall innrømmer at det var vanskeligere å finne tekster om det kristne håpet i Kents ­repertoar. Så lenge bandets sanger tar selve livet på dypeste­ alvor, og mange som aldri før hadde­ satt sine føtter i menigheten møtte opp, mener presten uansett en messe med Kent-sanger er trygt innenfor mandatet hennes.

Og naturligvis var Kent-messen innenfor hva et kirkerom skal kunne tåle av kamp, fortvilelse, mangel på tro, og sanger og musikk som ikke er forfattet innenfor «riktige» tradisjonsmønstre, med «riktig» teologi, og av «riktig» troende låtskrivere.

LES OGSÅ: Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival frykter å måtte betale leie

Fri som fuglen

Da jeg intervjuet Kent i 1999 i forbindelse med fjerdealbumet Hagnesta­ Hill, sa låtskriveren Joakim Berg at teksten i «En himmelsk drog», ja i alle bandets låter, fikk være opp til lytteren å tolke. Selv hadde­ han som låtskriver for lengst gitt slipp på sangene.

Godtar man først premisset at sanger kan leve sine egne liv, i hvert enkelt menneske, spiller det ingen rolle hva sangen i utgangspunktet betydde for adressaten. La derfor Kents sanger, i likhet med andre sanger, være frie som fuglen. La de få være kunst, men også bruksmusikk, skapt av Guds egne, kreative skapninger. Musikk også for kirken, uten at man egentlig trenger å benytte merkelappen «kirkemusikk».

Grensen ­mellom den verdslige ­rocken og kirkemusikken, har stått som en ­gammel berlinmur. Mye fordi formene representerer vidt ­forskjellige ­kulturelle, ­este­tiske og ­musikalske ­verdener.

Brøyter seg veg

Kirken har de siste 40-50 årene åpnet opp for stadig flere musikkuttrykk. Grensen mellom den verdslige rocken og kirkemusikken, har derimot stått som en gammel berlinmur. Mye fordi formene ­representerer vidt forskjellige­ kulturelle, estetiske og musikalske verdener. Menigheter har benyttet rock i kirken, men som regel med et trygt kristent kvalitetsstempel. Når rock ­basert på en mangeårig tradisjon i røykfylte kjellere og klubber, langt utenfor kirkeveggene, også brøyter seg veg inn i de hellige rom, jubler noen, mens andre protesterer.

For noen handler kirke­musikk mest om den tradisjonelle og sakrale varianten, inkludert de gode, gamle salmene. ­Andre tenker mer på bruksvennlig musikk, som i tillegg rommer alt fra enkle gospelsanger for barn til elektronisk lovsangmusikk. Hvis svaret på hva kirkemusikk bør være, er «musikk som ærer Gud og ­inspirerer mennesker», har verken biskop eller organist mandat til å godta noe og ekskludere noe annet. Har kirkens egne ansatte musikkrefter problemer med et kirkemusikalsk mangfold, har Musikkhøyskolen som utdanner dem en utfordring.

LES OGSÅ: Mener rocke-iveren i kirka bryter loven

Et rop for kirkerommet

I Sverige har bandet Eldkvarn ­laget tre messer, Kärlekens törst (2000), Kärlekens låga (2006) og Kärlekens väg (2010). Alle er blitt fremført og spilt inn på plate i Annedalskyrkan i Gøteborg. Temaet, basert på et knippe Eldkvarn-låter signert band­leder Plura Jonsson, er: «Kjærlighet som setter hjerter i brann». I «Nådens hand» (1999) synger Plura: «Himmel, åh himmel, vad har jag gjort? Det känns som jag faller ur nådens hand». Et rop for kirkerommet.

Bli ikke forundret om punkeren Joakim Thåström (Imperiet,­ Ebba Grön og solo), blir den neste som blir låtleverandør for kirken. Etter lenge å ha vært på krigsstien med låter som «Fan fan fan» og «Häng Gud», kom albumet Beväpna dig med vingar i 2012. Under innspillingen gikk Thåström innom Klara kirke i Stockholm, som lå like i nær­heten. Han traff diakonen Hasse, som hadde rigget til senge­plasser for hjemløse, i kirken. Til CD-boksen ...Ungefär så här, skriver Thåstrøm: «Det er fantastisk at en kirke kan være på den måten». Siden har han gitt ti prosent av inntektene fra Stockholmskonsertene sine til Klara kirkes nystartshjelp for hjemløse.

I Norge har Kjetil Bjørnstad ­laget Messe for en såret jord. Pop- og rockeartister har holdt konserter i Jakobkirken i Oslo. Andre steder i Norge er det blitt arrangert gudstjenester basert på tekstene til Leonard Cohen, Bob Dylan og U2. Kanskje vil også Kents låter leve videre i norske kirker? Velkommen skal de være.