Han og Hun flytter til et øde hus ved havet for å være alene sammen, men tosomheten blir forstyrret når Mannen, som tidligere eide huset, kommer. Handlingsreferatet til Nokon kjem til å kome kan vanskelig utbroderes mer. Det skjer tilsynelatende ingenting. Jon Fosses minimalistiske språk er lett å parodiere: Karakterene som stadig gjentar seg selv, og de dvelende pausene mellom det lille som blir sagt.
Stillheten fyller rommet
Men legger man ironi og higet etter handlingsdrevet drama til side, oppstår noe helt spesielt. Det repeterende glir over i noe suggererende, der situasjonene nærmest umerkelig skifter karakter. Stemninger og forholdet karakterene imellom svinger i en tekst som krever at skuespillerne er rik på nyanser. Der ordene betyr noe annet enn første gang de ble sagt.
Samtidig er det ikke hva som blir sagt som er det viktigste, men snarere alt det usagte. Her klarer Joachim Rafaelsen (Han), Birgitte Larsen (Hun) og Ola G. Furuset (Mannen) å skape den helt spesielle atmosfæren som er så karakteristisk for Jon Fosses teaterstykker. Stillheten som får fylle rommet uten at det føles intetsigende, men der tausheten mellom det som blir sagt er ladet med følelser. Det krever sterk tilstedeværelse, som om skuespillerne nærmest tenker høyt.
LES OGSÅ: Det andre namnet er et nyskapande storverk frå Jon Fosse.
Elegante grep
Scenograf Erlend Birkeland lar scenen være naken og nesten helt mørklagt. En minimalisme som kler tekstens følelse av «å skjære inn til beinet». Her tas hverken overflødige ord eller dekor i bruk. Lys og lydkulisser fungerer som stemningsskapende elementer, mens enkle, men elegante grep bygger opp under det trykkende trekantdramaet.
En ruvende husvegg skyves frem fra mørket i høy hastighet, og skaper et lite øyeblikk en truende følelse av å kunne velte stykkets karakterer over ende. I stedet er det ønsket om å være tosomme som trues. Med den fremmende mannen oppstår det en spenning mellom dem og kjærlighetsprosjektet blir satt på prøve.
LES OGSÅ: Natta syng sine songar er en elegant, vakker og spørrende forestilling.
Uforklarlig
At stykket nå inngår i Det norske teatrets egen Fosse-festival med Kai Johnsen på regi, føles helt på sin plass. Det er 26 år siden Fosse debuterte som dramatiker med dette stykket, og slik la grunnlaget for en sagnomsust teaterkarriere som neppe hadde vært den samme uten Kai Johnsen. Det var han som oppdaget teaterpotensialet hos Fosse. Dramatikken som skapes av de ørsmå forskyvningene i det knappe språket. Og scenekunsten som kommer til syne når det viktigste blir spilt ut i tomrommet mellom de korte replikkene. Er tosomheten i det hele tatt mulig? Eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen?
Språket kommer til kort i forsøket på å forklare Jon Fosse. Stykkene hans unndrar seg å kokes ned til en konklusjon. I stedet oppstår noe uforklarlig og nytt, stemninger og spørsmål man kan bære videre med seg ut av teatersalen. Og likevel følelsen av å ha blitt litt klokere.
Kjersti Juul
kultur@vl.no
---
Nokon kjem til å kome
- Det Norske Teatret, Scene 2
- Av: Jon Fosse
- Regi: Kai Johnsen
- Scenograf: Erlend Birkeland
- Lysdesigner: Torkel Skjærven
- Med: Joachim Rafaelsen, Birgitte Larsen, Ola G. Furuset
---