«Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette ...

Hans Johan Sagrusten – du har skrevet en populariserende spenningsbok om bibelmysteriet Aslak Bolts bibel: Den skjulte skatten. Norges vakreste bok, som du skriver. Det er litt av en fanfare?

– Ja, og jeg står nok for det. Den startet reisa si i middelalderen én gang, antakelig på 1200-tallet, vi vet ikke hvor. Etter mange omveier kom den til Nidaros. Så forsvant den igjen, men ble funnet, innemurt i et hulrom i nordveggen på Nidarosdomen. Kanskje ble den gjemt fordi den skulle reddes i forbindelse med reformasjonen. Men på den andre siden, det er et tankekors om en bibel ville stå i fare for å bli ødelagt av lutheranere. Selv om den var på «feil» språk, latin. Nå, etter at den har lekt gjemsel med oss gjennom århundrene, er den tatt godt hånd om av bibliotekarene i Deichmanske bibliotek i Oslo.

Den vakreste boka i Norge?

– Det er drøyt, kanskje - men selv i vår tid, med vår teknikk, tror jeg ikke det er laget noe vakrere, flottere og rikere utstyrt, bladgullet skinner som om det var påført i går, det er lagt omtanke i alt. Siden kongesigningen i 1991 har den vært vist bare tre ganger, sist var den utstilt i to og en halv time i forbindelse med lanseringen av min bok. Statistisk sett skal den da vises igjen i 2034. Den skal ikke utsettes for altfor mye lys.

Det klinger godt og mystikk av ordet «skjult». Noe vi gjerne skulle sett, men ikke helt får øye på. Sånn sett er Bibelen full av mystikk, det skjulte. Boka di handler om den skjulte skatten.

– Det er noe med at det som er skjult, ofte har varig verdi og varig betydning. Jesus forteller om skatten som lå gjemt i åkeren og om mannen som plutselig ble klar over hva som var der. Han satte alt inn på å få tak i den, han solgte alt han eide. Mens jeg skrev, gjorde jeg meg tanker om hva det er vi driver med i livene våre, har vi funnet vår skjulte skatt? Eller lett etter den? Flere av de som nevnes i historien om Aslak Bolts bibel, er i dag kjent bare for at de eide denne bibelen, den «skjulte skatten», en tid. Den var en del av deres liv, de hadde grepet sjansen. Slik sett blir Aslak Bolts bibel for meg en allegori for Bibelens fortelling om «den gjemte skatten». Den stiller meg opp etter veggen og spør hva jeg driver med. I middelalderen snakket en om den «flerfoldige bibellesningen», altså at en tekst alltid kunne fortelle mer enn det du så på overflaten. Slik kan også Aslak Bolts bibel kommunisere mer enn akkurat de 2,6 kilo med pergament som den består av.

Den forsvant og dukket opp, forsvant og dukket opp. De fleste sporene er skjult. Kan du tenke tanken at det har vært holdt en hånd over den, den er bevart, tross alt?

– Det slår meg i hvert fall når jeg tenker på de gamle papyrusbøkene, som har ligget nedgravd i krukker i Nildalen i Egypt. De har av en eller annen grunn vært gravd ned, kanskje var de utslitt, så gravlagt. Og så finner vi dem altså igjen, de blir noe av det mest verdifulle vi har. Det har jeg sett på som en Guds hånd ... at Gud på en måte har hatt en backup nedgravd i Egypt, og så blir de funnet igjen i vår tid når vi plutselig har bruk for dem. Kanskje holdes det også en hånd over at ikke alt finnes, at det er en god del som er skjult fremdeles - vi vet ikke om vi har funnet 90 prosent av de gamle bøkene, 50 prosent eller ti prosent. Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette – at ting vi ikke finner nå, skal bli funnet igjen senere én gang, senere i vårt liv eller i historien. Det gjelder også bønner som tilsynelatende heller ikke er besvart eller ikke skal besvares ennå.

Du kommer fra Gudbrandsdalen med i hvert fall fire stavkirker i seks mils radius fra der du vokste opp, på Lalm. Der er også gåter, skjulte tegn, som ennå ikke er lest ferdig. Har du noe forhold til det?

– Jeg tror nok det har formet meg veldig, egentlig. Sommeren da jeg fylte 17 år, jobbet jeg en måned som omviser i Vågåkyrkja. Jeg gjorde det fire sommere etter hverandre. Jeg var jo vant til at kirka var som den var, ikke sant. Jeg er døpt i en klebersteinsdøpefont med keltiske mønster fra 1000/1100-tallet. Det gir meg en følelse av at jeg står i en lang sammenheng – at kristendommen ikke er oppfunnet i Amerika for 50 år siden, folk har trodd på Kristus før meg i dette landet.

Har skjønnheten en egenverdi i kristen sammenheng?

– Ja, jeg tenker at hva er troen uten skjønnhet? Det er jo selve evangeliet, kjernen i trua er ikke bare et teoretisk innhold, men den har også en skjønnhet, som kan få deg til å gråte. At et menneske ofrer seg, gir livet sitt, er skjønnhet. Men også den billedlige skjønnheten ... jeg har alltid hatt lett for å bli grepet av musikk og vakker kunst. Så for meg ville trua vært veldig fattig og kjedelig ... innholdet er jo skjønnhet.

Aslak Bolts bibel, den er så vakker at noen vil spørre: Er det nødvendig, er det ikke sløsing?

– Jesus svarer jo selv på det - når kvinnen kommer og salver føttene hans, foreslår Judas at de heller selger salven og gir pengene til de fattige. Da svarer Jesus at «hun har gjort en god gjerning mot meg, de fattige har dere alltid hos dere». Men jeg har også sans for det helt enkle. Jeg får dårlig smak i munnen når det brukes for mye penger på utsmykking og at bygninger skal være så flotte. Det er uendelig vakkert å komme inn i ei kirke på Cuba, som er fullstendig nedslitt og det er tettpakka med folk der og pussen flasser av veggene. Men skjønnheten er der likevel, ikke sant. Jeg mener ikke at ting må være dyre. Men når det likevel er lagt så mye flid i å gjøre Aslak Bolt bibel - og andre Bibler – så fine, er det jo for å signalisere at innholdet er fint. At Bibelen skal være så fin som vi klarer å lage den.

Det er noe sensuelt ved beskrivelsen din av Aslak Bolts bibel, du bruker pronomenet «hun».

– Jeg fikk den første Bibelen min da jeg var 15 år. Jeg har av og til for vane å kysse Bibelen når jeg skal til å lese. Dette finner du i gamle manuskripter fra middelalderen, også. Gjør en kjemiske analyser av bibelforsida, finner en rester av spytt nede i hjørnet, så klart - der folk har bladd, fukta hendene sine og bladd. Men midt på sida finner en også rester etter spytt - det har vært lesere i middelalderen som også har kysset boka. Visdommen er en kvinnelig figur i Det gamle testamentet. Visdommen med stor V.

Hvis du vil se hva som er viktig i ditt land skal du se på hvordan de behandler bøkene sine, sier du. Ja, hvor er vi nå da?

– Bøkene er tause, de står der og kan ikke forsvare seg selv. De står lagelig til for hogg med ryggen bar, ryggen mot deg. De må forsvares. Da Churchill under krigen ble spurt om en ikke skulle ta kulturbudsjettet og bruke det til våpen, svarte: «Hva skal vi da kjempe for». Jo, jeg har et fysisk forhold til bøker. Jeg har kanskje en yrkesskade siden jeg jobber i Bibelselskapet ... men når jeg får en Bibel i hendene, da bøyer jeg den, lukter på den, jeg ser om sømmen i ryggen er fin, jeg blar opp og gleder meg når sidene faller mykt, at den er myk å bla i. Og jeg gremmer meg når det lukter billig lim og permene er stive med knitrende blad som gjør motstand når du blar. Da får jeg følelsen av at Gud også er litt gjerrig og tilbakeholden.

LES OGSÅ: Mens vi tror med Arne Bakken

Fortellingen om Aslak Bolts bibel kunne fremstått som en gruelig kjedelig historie årstall, sted, årstall, sted ... Mens du skriver en «krimhistorie». Du følger spor, og spor fører til nye spor?

– Vi vet jo ikke så veldig mye m Aslak Bolts bibel, men vi vet noe. Det vi vet kan samles på 20 tette A4-sider. Jeg har ønsket å spore det vet, og fortelle om det vi ikke vet. En slags popularisering for folk flest, kan du si. Jeg kjenner mange som driver med forskning og er bundet av at de er lenket til en institusjon og at de må skrive for å få forskningspoenger. De har ikke tid til og aksept for å skrive lettfattelige ting for mange. Det er der jeg tenker jeg kan gjøre en innsats.

LES OGSÅ: Mens vi tror med Karl Gervin