Jeg måtte gjøre noe med raseriet mitt, jeg skjønte jo det
ESSAY: Jeg tror vi må forstå viljens natur for å forstå raseriet, og slik komme eksplosjonene i forkjøpet, skriver Erik Engblad.
SLEGGE OG ELEKTRONIKK: Er såkalte «rage rooms», som dette i Westlake Village i California, en fruktbar måte imøtegå stress og frustrasjon på? Eller er det mer å hente på kontemplasjon og mindfullness?
Jae C. Hong
«Jeg hater deg». Ordene hennes skar gjennom og fikk meg i et øyeblikk til å se situasjonen liksom utenfra: Jeg sto der varm og oppkava på gulvet med pekefingeren stukket ut i lufta framfor meg. Dråpen av spytt hadde landa på overleppa hennes, hun tørka det ikke bort. Dattera mi var bare åtte. Det hadde bare vært en bagatell. Det var alltid bagateller som fikk sprengladningene til å gå av, trivielle minefelt. Sånn som alle småbarnsfedre må igjennom: påkledning, avkledning, søvnløse netter, logistikk som ikke vil gå opp. Men jeg detonerte så mye oftere enn alle andre, følte jeg, og vi hadde fått tre barn på rappen, så jo – trykket var høyt. Nå sto den eldste av dem og ropte til meg at hun hata meg. Så jeg måtte gjøre noe, jeg skjønte jo det, jeg måtte se til å bli den pappaen jeg egentlig ville være.
Men var det egentlig mulig å starte på nytt, bli et annet menneske?
Monica Isakstuen skriver, i romanen med det betimelige navnet Rase:«Det er så enkelt å si til seg selv når man legger seg: I morgen skal jeg være mer tålmodig. Roligere og snillere. Jeg skal ikke bli sint hvis de ikke gjør som jeg vil».
