Inger-Johanne kom 50 år før Pippi

Da Pippi Langstrømpe kom på slutten av 1940-tallet, satte det en ny standard for den kompetente, kreative og uskikkelige barnebokhelten.

– På 1890-tallet kom Dikken Zwilgmeyer med sin serie om ­Inger-Johanne som kan ses på som en forløper til Pippi Langstrømpe, selv om Lindgren tilfører historien enda mer sprell. Men norsk barnelitteratur hadde hatt sine selvstendige, innovative­ og opprørske heltefigurer helt ­siden Jørgen Moes I brønden og Tjærnet fra 1851, sier barnebokforsker Åse Marie Ommundsen.

Barndom

– Hadde Astrid Lindgren lest Dikken Zwilgmeyer?

– Ja, det vil jeg tro, sier hun.

Ommundsen er professor i nordisk litteratur og underviser ved lærerutdanningen ved ­OsloMet – Storbyuniversitetet. Nå har hun deltatt i et internasjonalt forskningsprosjekt, Competent children: Childhoods in Nordic childrens literature from 1850 to 1960. Tidligere har hun tatt doktorgrad på grenseoverskridelser mellom barne- og voksenlitteratur.

Tonje Glimmerdal

Hun mener det går en linje gjennom norsk barne­litteratur, fra Jørgen Moes roman­figurer midt på 1800-tallet – til Maria Parrs Tonje Glimmerdal i dag.

Hovedpersonene i norsk barne­litteratur har fra starten vært foretaksomme, uavhengige, fulle av ideer – og de har vært kompetente på egne vegne, og litt opprørske.

Det lille som var skrevet for barn før 1851, var av høyst oppdragende karakter.

– Men Jørgen Moes I Brønden og Tjærnet som regnes som vår første barnebok var helt fri for pekefingre. Moe brøt helt med oppdragertanken og gikk inn på barnas premisser. Han viste stor innsikt i barnas tanker og følelser, uten å presentere voksenmoral. Begge hovedpersonene, Beate på fem og Viggo på åtte, var høyst selvstendige individer og tenkte selv, forteller hun.

Jørgen Moes Viggo behersket naturen og hadde ansvar som er helt utenkelig for en åtte­åring i dag.

– Alene i fjellet med buskapen sin, jager han fire ulver som ­angriper hunden hans. Men Viggo­ er også ulydig, han går på isen og er nær ved å drukne. Han har slemme sider, og halshugger søsterens dukke når han leker ­viking. Moe tar barna på alvor, og viser deres negative og positive sider, sier litteraturprofessoren.

Forskning tyder på at Jørgen Moe bruker egne barndomsopplevelser for å skape de dramatiske og realistiske skildringene.

LES MER: Fleire barnebøker om sterke kvinner

Rampete

Dikken Zwilgmeyer kom med sin barnebokserie om Inger Johanne på 1890-tallet.

– Den var nyskapende og la vekt på barneperspektivet, i likhet med Moe. Inger-Johanne er en driftig jente fra borgerskapet, og inntar fort en lederrolle i barneflokken. Som forløper til Pippi er hun full av vidløftige ideer, gode og dårlige­. En av historiene handler om mobbing av en lærer, som ­ender i katastrofe for offeret.

Hos Zwilgmeyer er det heller ingen voksenmoral å spore.

– Selv om historiene er drøye, blir de stående ukommenterte. Dermed inviterer de leseren til selvstendig, etisk refleksjon, mener Ommundsen.

Inger Johanne er barn av byfogden i Risør og i borgerbarnas møte med fiskerbarna finnes det en klar samfunnskritikk i historiene. Zwilgmeyer tilhører de privilegerte, men evner til dels å se seg selv utenfra i et klasse­perspektiv.

Idyll

Fortellingene ble raskt oversatt til engelsk, men noen av historiene ble for drøye for et engelskspråklig publikum. De ble endret og idyllisert, og fikk en mer lykkelig slutt.

– Historien om borgerbarna som jager arbeiderklassebarna fra akebakken ble for sterk kost for det engelskspråklige markedet – den ble tatt bort, forteller Ommundsen.

– Var norsk barnelitteratur toneangivende rundt forrige århundreskifte?

– Engelskmennene tror de fant opp barnelitteraturen. Norden har ikke vært sterkt førende, men vi har hatt en rekke anti-autoritære barnebokhelter som har vært egenrådige, kompetente og har behersket naturen. Norsk barnelitteratur er kjent for å være mindre idylliserende, mener hun.

LES MER: Monstergutter og snille piker

Nasjonsbygging

Den norske barnelitteraturen har hatt mer opprør i seg, enn det man ofte finner internasjonalt.

– Den utfordrende tonen i vår barnelitteratur på 1800-tallet er også en frukt av at vi stod midt i en periode med nasjonsbygging og løsrivelse, både politisk og kulturelt. Det finnes en god porsjon samfunnskritikk, og lite aksept for et klasseinndelt samfunn hos norske barnebokforfattere, sier Ommundsen.

Innovativt

Hans Aanruds Sidsel­ Sidserk fra 1903 er et annet eksempel.

– Den morløse jenta på 9 år passer geitene alene, langt til fjells. Den gangen var barna en naturlig del av arbeidsstyrken. De utvikler innovative evner og blir tøffe og selvstendige, sier hun.

– Finner vi de samme egenskapene hos barn i dagens barnebøker?

– Ja, faktisk. Maria Parrs Tonje Glimmerdal trenger ikke mye voksenhjelp for å greie seg. Hun takler både naturen og omgivelsene uten å blunke. Men i virkeligheten roper nok barn av i dag litt fortere på mamma, og hele samfunnet legger mer til rette for dagens barndom. Men frilek-idealet er fortsatt til stede i litteraturen. Selv hos Anne Cath Vestly roter drabantbybarna seg bort i vrimmelen – og takler situasjonen, forteller hun.

Risiko

Ommundsen mener barnelitteraturen er en viktig kilde til å forske på hva slags bilde vi har av barndom og oppvekst.

– I dag legger vi atskillig mer vekt på sikkerhet og risikoforebygging. I overdreven grad kan det begrense en barndom, vi kan polstre barn så grundig at det kan virke hemmende.

Åse Marie Ommundsen er speiderleder og møter dilemmaer om for eksempel knivbruk.

– I min gruppe brukes det kniv, og barna kutter seg. Men det er også lærdom de tar med seg, mener hun.

Karin Beate Vold er litteraturhistoriker og en av bidragsyterne til Norsk barnelitteraturhistorie (1997) som i disse dager kommer i en utvidet, 3. utgave. Hun er enig i linjen Ommundsen trekker gjennom de siste 150 årene i barnelitteraturen.

Historie

– Å kunne skrive for barn – ut fra deres eget perspektiv, har vært en av norsk barnelitteraturs sterkeste sider, helt fra Jørgen Moe og frem til i dag. Barna har selvfølgelig hatt helt forskjellige utfordringer, men de har hele tiden vært selvstendige og taklet problemer på egen hånd, sier hun.

Hun ser klare paralleller mellom Inger-Johanne og Pippi.

– Begge er sterke jenter. De er varmhjertede og står alltid på de svakes side, mot autoritetene. Det er nærmest et instinkt hos begge to, sier Karin Beate Vold.

Graffiti

Professor Reidar Aasgaard har vært leder for det internasjonale forskningsprosjektet som har involvert et 50-talls forskere.

Forskningsrådet og Universitetet i Oslo har bidratt med omkring 13 millioner kroner. Nå utgir det ledende akademiske forlaget Routledge tre bøker om resultatet.

– Ett anliggende har vært å se på voksnes syn på barn gjennom historien. Men like viktig har det vært å hente frem barns egne uttrykk, helt tilbake til graffiti fra antikken – utført av barn. Og vi har sett på barn som aktører, på deres rolle i familie og samfunn og deres betydning for de voksnes holdninger og handlinger, forteller Aasgaard.

Forskningen har bidratt til å hente frem nytt materiale om barndom generelt, særlig i en idéhistorisk sammenheng.

– Allerede i antikken finner vi materiale som vitner om en ­bevissthet om å forstå barn ut fra deres eget perspektiv. I senantikken tok Augustin dette på alvor i sine Bekjennelser. Der kritiserer han voksenperspektivet opp mot barnas tanker, og påpeker at de voksnes oppførsel har mye til felles med barns lek, sier Aasgaard.