Kunst

Inderlig og avventende biennale

Årets Berlinbiennale verner om skjørhet og tvetydighet som utgangspunkt for å tenke historie og politikk.

Dunk, dunk, dunk. Bassrytmen runger gjennom rommet og forplanter seg som krusninger på overflaten i kar med vann som står rundt i rommet. Stedet jeg er ser ut som en byggeplass, en ruin, drømmerisk belyst av et intenst, oransje lys. Jeg befinner meg i det nedsenkede rommet i Berlinbiennalens hovedrom i KunstWerke. Installasjonen er Seshee Bopapes Untitled (Of Occult Instability) Feelings (2016–18). Basspulsen som definerer rommet er hentet fra live-fremførelsen av sangen «Feelings» av Nina Simone i Montreux i 1976, som også vises på en skjerm i rommet.

Følelser, hvor viktige de er, men også at de like mye bryter oss ned som bygger oss opp, er den røde tråden i sangen.

Fruktbare overganger

Bopapes verk avspeiler det opprevede 
i det menneskelige følelsesliv, men gjør også synlig en overgangstilstand mellom noe som er i ferd med å falle fra hverandre og noe som er i ferd med å bli til. I dokumentasjonen av Simones fremførelse stopper hun – midt i sangen – og henvender seg inderlig til publikum – til oss – og forteller at hun er interessert i betingelsene som gjorde det nødvendig å lage denne låta.

Nettopp, tenker jeg, og det er jo også det denne utstillingen handler om. Stoppe opp i fremførelsen og oppriktig spørre om hva som er betingelsene for at disse tingene – kunstverk – lages. 
Og hvordan rom og steder må plukkes fra hverandre for å finne andre måter å sette verden sammen på.

Motsetningsfulle synsvinkler

Store deler av biennalen uttrykker seg gjennom motsetninger – følelsesmessige, historiske og geografiske. Det er få kjente kunstnernavn og de fleste kommer fra tidligere kolonier, fra randsonen av den etablerte samtidskunsten og det er disse synsvinklene som kommer til syne sterkest.

Firelei Báez sin serie av tegninger og malerier henviser både til Fredrik den Stores palass ved navn «Sans-Souci» i Tyskland, og til et grandiost byggverk på Haiti med samme navn – begge uttrykk for rikdom og kolonitid. Men verket viser også til Jean Baptiste Sans-Souci, som deltok i det haitiske opprøret mot kolonimakten Frankrike tidlig på 1800-tallet.

Fra kart og plansjer vokser det plutselig trær og planter. Fra en person utkledd som en fransk soldat slår det ut en flamme fra ryggpartiet. Over en plantegning av et amerikansk sukker-raffineri er det malt brennende dekk av typen som gjerne assosieres med gatekamper. Rundt et stridshode på en rakett snor en kvinnes lange hår seg. Verkene er hybride, uten et tydelig skille mellom undertrykker og undertrykt. Overgangene bærer bud om noe annet, noe vi ikke vet hva er. De er en slags kognitiv byggeplass.

Produktive gnisninger

I Tony Cokes’ videoinstallasjoner, hvor tekst og lyd settes opp mot hverandre, skapes også en produktiv skurring. I flere verk beskriver tekst på skjermen overgrep eller konsumsamfunnets verste sider, mens lystig musikk spilles ved siden av. Motsetningsforholdet fremkaller en dissonans mellom innsikt og underholdning som viser avstanden mellom verdens blinde flekker og storkapitalens underholdningsindustri.

Det mest slående Cokes-verket hevder at bilder av det som er galt med verden bare reduserer vår evne til å gjøre noe med saken. Usynlighet, derimot, skaper en spenning mellom det vi får se og det vi kun kan forestille oss – og det er nødvendig for å gjøre mer enn kun å konstatere hva som er feil, hevder Cokes. Dette er en interessant posisjon i en verden som i så stor grad defineres av bilder, men også en demonstrasjon av biennalens kombinasjon av diskresjon og kritikk: Den vil ikke komme med sterke påstander om hverken undertrykker eller undertrykt, men skape stemninger og bilder som er så inntrengende, men også uforløste, at vi tvinges til å tenke.

Kunstens mellomrom

Det skjøre og tvetydige kan jo aldri blomstre eller komme skikkelig til orde, om ingen beskytter hva som blir sagt. Det er her kunsten kommer inn som en omsorgsfull ramme for det vi ikke forstår, men også for vår evne til å tenke videre i sporene som legges frem for oss. Skjørheten og tvetydigheten blir, i denne sammenhengen, en styrke: Koblet til historier om undertrykker og undertrykt, koloni og kolonimakt, ledes vi frem til et sted for tålmodig betraktning.

Ana Mendietas (1948–1985) tegninger demonstrerer det motsatte av selvsikre forestillinger om kunstens forandrende kraft, som kunstsystemet så ofte liker å smykke seg med. De er naive i streken, men skisserer overganger mellom figurer som definerer hva virkeligheten er for noe. Et bilde viser avtrykk av noen blad fra et tre, et annet noe som kan se ut som enten en frukt (et jordbær eller gresskar) eller et kvinnekjønn. Samtidig er det også slik at Mendieta interesserte seg for vold, og da særlig vold mot kvinner i form av voldtekt, og dette blir unektelig en bakgrunn for disse delikate analogiene mellom natur og kjønn, som gjør dem særlig blottstilte.

I så måte er Mendietas tegninger utstillingens hjerte, det er der ønsket om forandring banker sterkest, fordi det er der det er skjørest.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst