I himmelen og helvete

MOSUL/IRAK: Jeg står i himmelen og ser utover helvete.

Slik føles det. Under meg er Mosul. Det som har skjedd der de siste årene, er ondt. Nå står jeg på taket av Mar Mattai-klosteret, et av verdens aller, aller eldste kristne klostre som fremdeles er i bruk. Helt siden år 361 har det ligget her oppe i fjellsiden, mens bønnens flamme har brent og mennesker har funnet styrke for troen og vern for livet.

Ved siden av meg står munken Yousiff. Han bor her.

Vi står på taket mens det mørkner. Lysene tennes utover Ninive­sletten. Det er nesten så jeg kan rekke ut armen og ta på den byen Gud sparte på Jonas tid, men ikke i 2014.

LES ERLING RIMEHAUGS KOMMENTAR: Kristne i Irak ble sviktet lenge før IS angrep

Nahnum

Byen Mosul deles i to av elven Tigris. På den østlige bredden, overfor dagens storby, lå oldtidens Ninive. På motsatt bredd vokste det for femten hundre år siden opp en by som i dag antagelig er like beryktet som den var i profetenes tid.

I dag ser jeg utover Ninivesletten, i går besøkte jeg byen Alqosh. Der lette vi oss frem til profeten Nahums grav. Han var i sin tid et talerør for Gud selv. Budskapet hans var dom over nettopp Ninive. Ordene ble skrevet ned og er bevart som en av Det gamle testamentes 39 bøker. Mot slutten av boken sin skriver Nahum: «Folket ditt er spredt over fjellene, ingen samler dem inn.»

LES OGSÅ: Byene er blitt den nye slagmarken

Ser Gud

Mar Mattai ligger noen hundre meter oppe i siden av Alfaffjellet, som stiger nesten rett opp av det enorme slettelandskapet. Nå lever det seks munker og en biskop her. En gang holdt 7.000 munker til på dette stedet. Dagens biskop, 
Moses, går stille omkring i skumringen. Han smiler og sier:

– Vi ser Gud i lidelsen.

Yousiff peker ned på veien, rett ned bakken, for å vise hvor den fryktede islamistiske hæren ble stanset. Der! Om de hadde passert denne kurdiske sperringen, ville de hatt fri vei til toppen.

– Jeg hadde bestemt meg for å bli her. Uansett.

Yousiff sier det som om han snakket om middagsmåltidet vi akkurat har delt. Nøyaktig her vi står nå, sto han for fire år siden og så sin egen livslengde avgjøres. Han var klar til å bli martyr, han og de fem andre munkene med sin biskop. Og de 65 familiene som hadde søt tilflukt her oppe. Yousiff misunner broren sin. Han var den flinke, forbildet. En dag ble han skutt, han ble martyr. Yousiff misunner ham.

Kirkens såkorn

Det neste spørsmålet gir seg selv: «Vil du forlate landet, du også?» Det er kanskje dårlig gjort å spørre. Vil svaret bli ærlig? Å si nei, vil være det opplagte svaret for en munk. Vi elsker martyrer som går ned med flagget til topps mens de har bundet seg selv til masten. Og om han sier ja, vil han slå beina under håpet de til de syrisk-ortodokse troende. Uten prester, ingen kirke. I stedet snur Yousiff spørsmålet rundt:

– Det spiller ingen rolle for meg. Jeg gjør det kirken sier. Hvis kirken sier at jeg skal dra for å være prest for folket vårt
i Sverige eller Tyskland eller
Canada, så gjør jeg det. Det spiller ingen rolle for meg om jeg er her eller der. Det er den samme jobben. Jeg er uansett prest for folket mitt.

Det sies: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Som lærer i kirkehistorie har dette vært mitt yndlingssitat for å forklare
jesusfolkets lidenskap og trassige vekst. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Er alt blodet som har rent i Irak for såkorn å regne? Kan det komme noe som helst godt ut av dette? For hva skal egentlig et folk gjøre som ikke forsvarer seg med vold mot vold?

Eller vil det også denne gangen overleve en liten rest, som skal bli roten til noe stort som en gang skal vokse frem i den fremtiden ingen kjenner?

Dramatisk nedgang

For femten år siden anslo man den kristne befolkningen i Irak til 1,6 millioner. I dag sier de aller mest optimistiske gjetningene 250.000. De pessimistiske anslagene sier 150.000. Det er umulig å finne det rette tallet, men det er samtidig like umulig å benekte at Irak tømmes for kristne i dramatisk hastighet.

Munken Yousiff stirrer utover Ninivesletten. Med nøktern stemme hvisker han ut sin profeti: – Om fem år er det ingen kristne igjen i dette landet.

På sletten under oss har det levd kristne siden apostlene Tomas og Taddeus brakte det kristne håpet hit ved midten av det første århundret. Et totusenårig ubrutt kristent nærvær går mot slutten. En enkel regneøvelse forteller meg at det i snitt de siste femten årene har forsvunnet 240 kristne fra dette landet hver dag, eller ti hver time, én hvert sjette minutt.

Er tro og tvil

Det er noe ved Yousiff jeg ikke blir klok på. Han er en levende selvmotsigelse.
Ordene hans er pessimistiske, livet er optimistisk. Han er trassig, men i noen øyeblikk virker han resignert. Han er tro og tvil. Og han vet det kanskje ikke selv, men til syvende og sist er hans nærvær i seg selv et håpstegn for så mange mennesker. Han forteller:

– Folk sier til meg, at hvis det skjer noe med dette klosteret, mister de håpet om å bli i Irak. Folk ser på Mar Mattai som et lys, et lys som skinner og gir dem håp.

Et vestlig blikk ser på Den islamske stat som det store stygge. Men for de kristne i Irak er IS bare én av mange. Yousiff sier:

– Vi har opplevd forfølgelse
etter forfølgelse, og hva er slutten?

Eller som Lina sier, en ung, moderne høyskolelærer som nå har tatt jobb på et dagsenter for unge jenter som har unnsluppet livet som slaver for IS-krigere:

– Vi har vært gjennom dette mange ganger. Forskjellen nå er bare at denne gangen legger verden merke til det.

Den lille strimen av lys i dette området, tross alt, er at den kurdiske delen av Irak, er det eneste stedet i Midtøsten hvor kristne de siste månedene vender tilbake til landsbyene sine. Jeg er i landet med et lite følge fra organisasjonen Stefanusalliansen. De er her med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

Flukt etter flukt

I byen Tele­skof, en kristen landsby et par timer fra Mar Mattai, vendte befolkningen i fjor sommer tilbake etter frigjøringen fra IS. Men det tok ikke mer enn et par måneder før de måtte flykte på nytt. Denne gangen fra den irakiske hæren, som ville stramme grepet etter at en folkeavstemning i september gikk i favør av kurdisk løsrivelse fra Irak. Nå har menneskene akkurat vendt tilbake til byen sin for andre gang på noen måneder – til bygninger som er knust etter å ha ligget lenge mellom to fronter.

I denne lille byen er det bygget en katedral. Den ble innviet i fjor. Byen er fortsatt i stor grad i ruiner, men menneskene har vendt tilbake og har bygget en ny kirke i et gammelt skall, med hjelp av europeiske venner. På utsiden ser den ut som en ruin. På innsiden er det en katedral.
Fader Salar står midt i et kirkerom som har plass til 500 mennesker. På en vanlig søndag møtes et par hundre til gudstjeneste. Den unge presten bærer hele byen på skuldrene sine. Han skal være både prest, sosialarbeider, ingeniør, byggherre og rådgiver for folket sitt. Byrden er tung. Folk står i kø for å treffe ham.

– Hadde jeg vært gift, ville min kone drept meg, sier han med et smittende smil, før han fortsetter:

– Alle her har mistet noen. Vi kjenner godt til lidelse. Dere europeere har først og fremst en påskedagsteologi. Dere er opptatt av oppstandelsen. Mitt folk har mer en langfredagsteologi; det er som om vi befinner oss på langfredag. Det er den lidende Gud som er vår Gud. Vi identifiserer oss med Jesus som henger på korset. Og det er egentlig ikke noe galt i dette, men jeg forsøker å gi folket mitt en påskedagstro.