Kultur

Hun var den læstadianske vekkelsens jordmor

«Om Maria kunne, så kan jeg, slik har læstadianske kvinner kunnet tenke, og slik har de handlet.» Det skriver Lilly-Anne Østtveit Elgvin om kvinnen som var jordmor for den læstadianske vekkelsen.

Bilde 1 av 3

I dag er læstadianere i nyhetene fordi de ikke vil vite av kvinnelige prester. Kvinner aldri har vært aktuelle som prester eller predikanter i den læstadianske vekkelsen. Likevel har de spilt en sentral rolle. Kvinner har vært og er sjelesørgere og skriftemødre for menn så vel som for kvinner i læstadianske menigheter.

Jordmor

– Milla Clementsdotter, født i Sverige 1812, er kjent som «Lappmarkens Maria». Hun ses som en fødselshjelper eller jordmor for den levende tro som Læstadius etter eget utsagn hadde fra han møtte henne, sier Læstadius-eksperten Lilly-Anne Østtveit Elgvin.

Hun skriver om Maria som en av hovedpersonene i boka Kvinnor och andlighet i norr. Fortellingen om Milla sier noe om religiøse spørsmål som var levende den gang, og hvordan tro, lengsel og angst kunne vise seg i levd liv.

LES OGSÅ: Hun er læstadianer og teologistudent

I den aktuelle saken i Nord-Troms har talsmenn for læstadianere sagt at det er uaktuelt å benytte seg av gudstjenester med en kvinnelig prest. For læstadianere det et spørsmål om bibeltroskap.

– Det er et spørsmål om bibelsyn og bibeltolkning. Begge deler har jo forandret seg mye i nyere tid, læstadianere holder fast ved det gamle. Teologiske professorer og moderne bibelforskere er ikke deres autoriteter.

– Likeverd og likestilling er ikke nøyaktig det samme, slik læstadianere ser det. En gitt rollefordeling mellom menn og kvinner er forenlig med likeverd. Læstadianere har også stor aktelse for og forventninger til kvinners predikantrolle i hjemmet, å føre barna inn i troen. Svikter det her, rakner resten, sier Elgvin.

Hun minner om at Lyngenretningen på flere måter skiller seg litt ut fra andre retninger.

– Det blir feil å generalisere ut fra den. Den er bare representert i Norge, og er erke-luthersk, sier Elgvin.

Nøkkelen

Hun beskriver Milla som uredd person som ikke lot seg stanse av at hun var kvinne og en fattig same. Noen mislikte både dette og at hun hadde slik en motvilje mot alkohol og drukkenskap. For Lars Levi Læstadius (1800-1861) var det stikk motsatt, tror Elgvin. Han var trolig mer mottagelig for Millas fortelling og budskap fordi hun var en fattig samisk kvinne som avskydde sprit. Milla var same, og er kalt «Lappmarkens Maria». Læstadius hadde selv samiske aner og snakket språket. Begge vokste opp med alkoholiserte foreldre.

LES OGSÅ: Vil ikke delta i gudstjeneste med kvinnelig prest

Selv om synet varierer i de ulike retningene av bevegelsen, er vekten på individets åndelige myndighet et særtegn ved læstadianismen. Skriftemålet er sentralt, men du må ikke til presten for å skrifte. Syndstilgivelsens «nøkkelmakt» ligger i menigheten hos hver enkelt troende. Ung eller gammel, mann eller kvinne – alle kan åpne seg for hverandre slik Læstadius gjorde da han møtte Maria.

– Maria er blitt både et symbol og et forbilde, fordi hun ifølge læstadiansk tradisjon fungerte som sjelesørger, hevder Elgvin.

Læstadius skrev sine minner ti år etter møtet med Maria. På en visitasreise til Åsele Lappmark traff han vinteren 1844 noen lesere, som var av «det mildere slaget». Blant dem var 30 år gamle Milla. Læstadius forteller at hun hadde vandret lange veier for å søke lys i mørket. I Nora møtte hun en pastor. I samtale med ham, ble hun løst fra sin tvil og kom fram til det som er omtalt som den levende troen.

Tenner vekkelsen

Læstadius forteller selv om møtet med Maria: «Hun åpnet hele sitt hjerte for meg. Hun hadde erfaringer av nådens orden som jeg aldri hadde hørt før. Og, tenkte jeg, her er nå en Maria som sitter ved Jesu føtter. Hennes enfoldige fortellinger om sine vandringer og erfaringer gjorde så dypt inntrykk på mitt hjerte, at det lysnet selv for meg. Denne kvelden jeg tilbrakte med Maria, kjente jeg en forsmak på himmelens glede. Jeg skal huske den fattige Maria så lenge jeg lever og jeg håper at jeg treffer henne i en lysere verden på andre siden av graven.»

LES OGSÅ: Første kvinneprest i Sør-Varanger

Møtet med Maria preger Læstadius sin tro og forkynnelse i en slik grad at vekkelsen bryter ut. På denne måten blir Maria en jordmor for den levende troen Læstadius forkynner om. Elgvin mener Marias rolle gir et interessant perspektiv på kvinnesyn og kvinnerolle i bevegelsen som brer seg til mange kontinenter og blir Nordens største kristelige «eksportvare». Bare menn kan være predikanter, og det er utenkelig å akseptere kvinnelige prester. Men rollene til predikant og prest er ikke de eneste viktige, poengterer Elgvin.

– Om Maria kunne, så kan jeg, slik har læstadianske kvinner kunnet tenke, og slik har de handlet. De har vært og er sjelesørgere og skriftemødre for menn så vel som for kvinner. Det er altså ikke nødvendig å være mann, teolog eller prest for å ha denne funksjonen som i læstadianeres øyne er svært viktig, skriver Elgvin.

Åndsbeslektet

Millas lengsel etter liv i Gud og hennes dype alvor i religionen, møtte en gjenklang hos den lærde teologen. Elgvin mener hun ikke bare ble en rollemodell, men en identifikasjonsfigur som hjalp ham forbi det sted hvor han selv stod fast.

– Slik ble den fattige Maria uløselig forbundet med noe som for Læstadius var uendelig stort, men som ikke var henne selv, skriver Elgvin.

Nylig kom Mikael Niemis roman Koke Bjørn som er en kriminalfortelling med «prosten» i hovedrollen. Selv om Niemi har diktet, er Lars Levi Læstadius gitt en levende framstilling. Han kan uroe seg over mye, men hans forløsende møte med Maria bærer han med seg som et skjellsettende minne.

De troendes mor

Maria er ikke alene om å prege vekkelsen. Samtidig med henne levde Jerpe-Gáddja eller Karen Nirpi (1830 – 1886) fra Gratangen i Sør-Troms. De to var aldri i kontakt, men blant læstadianere ses begge som fødselshjelpere for vekkelsen. Jerpe-Gáddja var avgjørende for vekkelsen i Sør-Troms og Ofoten, hvor hun også ble kalt de troendes mor. Karen møtte vekkelsen da hun fikk konfirmasjonsundervisning i Jukkasjärvi på svensk side av grensa. Hun var datter av en noaide eller sjaman, og i oppgjøret med gammel samisk religion blir hun forstått som et symbol for ei ny tid og en samisk kristendom.

Læstadius prekenstil hentet trekk fra typisk samisk kommunikasjonsform.

– Mens lappflickan Maria indirekte kan ha påvirket prekenstilen, kan antagelig lappflickan Jerpe-Gáddja være et eksempel som viser hvordan innholdet ble spredt, nettopp på grunn av denne stilen, mener Elgvin.

Fortiet sekretær

Torjer A. Olsen er professor i urfolksstudier ved Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet. Han trekker også fram Matilda Fogman (1835-1921). Hun var en svært respektert kvinne i svensk læstadianisme på slutten av 1800-tallet. Fogman er beskrevet som en åndelig mor i den tidlige læstadianismen. Da Johan Raattamaa (1811 – 1899) ble bevegelsens åndelige leder etter Læstadius' død, var hun lenge hans sekretær.

LES OGSÅ: Skrev krim om Læstadius

Hun brevveksler med Raattamaa, andre predikanter og med ledelsen av menigheten i Amerika. Dessuten er det hennes ansvar å lese aviser og holde Raattamaa oppdatert på debatten om læstadianismen.

– Fogman framtrer som ei kvinne med en posisjon som på denne tida er bemerkelsesverdig. I menigheten har det vært en viss diskusjon om henne. Raattamaa måtte forsvare henne mot kritikk fra predikanter i USA om at hun gikk for langt som kvinne i sin deltakelse i menigheten. I kildene fra lyngenlæstadianismen er det ingenting å finne om Fogman. Om hun er kjent, betyr det at hennes rolle blir fortiet, skriver Olsen.

Huset avgjør

Selv om flere kvinner trer fram i nye historiske tilbakeblikk, er ikke Olsen med på å trekke det for langt i retning av at kvinners sentrale betydning.

– Det kvinnelige synes først og fremst å være knytta til presentasjonen av Maria som periferi-skikkelse, mener Olsen.

Ingen av disse framtredende kvinner er typiske for de tradisjonelle, læstadianske kvinnene, påpeker Olsen i sitt kapitel i boka Kvinnor och andlighet i norr. Der følger han lyngenlæstadianismens utvikling fra husforsamling til forsamlingshus. Å samles i private hjem var lenge det vanlige i hele den læstadianske bevegelsen. I løpet av 1900-tallet skjer forflytningen, og rundt 1970 har de fleste bygdene fått egne forsamlingshus. Da er det ikke lenger så naturlig som det var at kvinnene utgjør det vertskapet de var i hjemmene. I forsmalingshusene er det menn som styrer organisasjonen og ritualene. Olsen viser eksempel på at kvinners religiøse aktivitetsrom ble begrenset av forsamlingsvedtekter vedtatt av menn.

– Menn har de fleste og mest framstående posisjonene. Samtidig er ikke patriarkatet nødvendigvis uttalt og formalisert helt fra starten innen læstadianismen, skriver Olsen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur