«En opplevelse full av latter fra en dypere kilde», lover festivalen. Stedet er den lille byen Stroud i Gloucester i den sørvestre delen av England.

– Jeg har erfart at både musikk og latter åpner døren til det guddommelige – mye oftere enn ord kan, og ofte med umiddelbar effekt. Jeg er dypt interessert i møtet mellom åndelighet og latter, sier presten Simon Howell til The Guardian.

Både forteller Hege Merakerås og prest og artist Ivar Skippervold smiler ved tanken på en slik mønstring også i Norge. Men mer fra dem senere.

Musikk og komikk

Howell er også utdannet musiker og startet Stroud Sacred Music Festival i St Laurence kirken. Sammen med humorregissøren Chris Head stilte han seg så spørsmålet om de da ikke også kunne by på en Sacred Comedy festival.

– Det seriøst morsomme, det alvorlig dumme og morsomt åndelige dunker sammen i dette unike arrangementet, lover festivalen.

LES OGSÅ: My helse i tull og tøys

De ser utfordringen: Humoren er i sitt vesen undergravende og anarkistisk, mens kirken representerer establishment som narr og klovn vil gjør til latter. Presten Howell ser ikke bort fra at noen blir fornærmet, men ser det som sitt ansvar å krysse noen grenser. Humoren vil imidlertid bli brukt til å utforske troen, ikke til å profanere den, forsikrer de.

Fascinert

Ivar Skippervold gjorde som den engelske menigheten og startet en festival for hellig musikk. Han fascineres av ideen om en festival for hellig humor.

– Når vi skal menneskeliggjøre det vi kaller Gud, må det mye smil med. Religion har også undringen i seg. Mister vi den, havner vi i rein ideologi. Mens ideologien er streng og brutal, kjennetegnes undringen ofte av et skjevt blikk. Da er ikke veien lang til å trekke på smilebåndet over egne og andres slutninger. Det er stor humor i sånt, sier Skippervold.

Med ett bein i underholdningen og det andre i teologien, mener soknepresten, forfatteren og artisten at hellig humor er helt naturlig for ham. I duoen Skipper Skei og som tryllende medlem av Magiske Cirkel Norge, har Skippervold fått latterdører på vid vegg.

Helan og Halvan

– Din engelske kollega sier at latteren åpner en dør til det guddommelige. Hva sier du?

– Amen. Både Carsten Isachsen og Edin Løvas hadde skjønt det. Alle holder dem høyt for deres åndelige kvaliteter. Og alle lo seg skakke. I mitt liv er bønn ikke knyttet til strenge krav, men en samtale med Gud der jeg kan smile; jeg er sett og ønsket av Gud, hipp hurra! Uten smil blir religion noe forknytt, hardt og maktarrogant, sier soknepresten.

Kun innvortes

Hege Merakerås har gjort den gode historien til et levebrød. Når en kirkelig konferanse trenger å trekke pusten, har hun gjentatte ganger gjort lattersuksess. Hun tror få forbinder kirka med smil og latter, selv om hun opplever at kirkelig ansatte elsker å le og kirka er breddfull av humor.

– Kirka er full av humor, men den har nok dessverre blitt mest til «innvortes» bruk, tror hun.

LES OGSÅ: Kikker mot himmelen hver gang hun sier noe dumt

Humoren som lages om kirka karikerer gjerne et konservativt og alvorlig miljø.

– Helst formidlet med skarre-r. Og den type parodier har jo dessverre hatt rot i virkeligheten. Men med trosopplæringsreformen har det skjedd mye både med bruken av kirka og takhøyden inni. Om kirka hadde gått aktivt inn for å skape og bruke humor, tror jeg at folk kanskje ville endret sin oppfatning av kirka som traust og alvorstynget.

Flirerus

Hun inspireres av tanken om latter som en døråpner for det hellige.

– Å få flire godt sammen med andre er jo som en rus for kroppen. Det reduserer stresshormoner i kroppen (for eksempel kortisol) og øker nivået av endorfiner. Kroppen vår trenger humor. For meg er det kort vei mellom latter og lykke. Kanskje vil også Gud kjennes mer levende hvis humoren får plass i kirkerommet?

LES OGSÅ: Barn kan fryde seg over det groteske

Hun synes ikke det er så rart at kirka er relativt utrent i å bruke humor.

– Hensikten med Bibelens mange dramatiske fortellinger har neppe vært å åpne latterdøra. De kirkelige handlingene har vært forbundet med viktige livsriter - og dermed stort alvor. Men de gangene humoren kan få plass midt i alvoret, tror jeg både fortellingene og ritualene faktisk vil kunne skinne litt ekstra.

– Er det på tide med en egen festival for hellig humor?

– Jeg lurer jo litt på hva «hellig» humor i så fall skal være. Er det varmen? Eller tematikken? Humor bør ikke knebles for å tekkes omgivelsene. På den annen side vil det oppleves ubehagelig for mange å måtte forholde seg til humor som tråkker over usynlige grenser inne i kirkerommet. Jeg tror uansett det vil være befriende om latteren fikk en selvskreven plass i kirka. Gjerne med en festival. For å få til det, må vi ta humoren på alvor, sier Meråkerås.

«Æ e»

Om tre uker er det den årlige Stiftsdagen i Nidaros bispedømme. Da skal hun kaste humoristiske skråblikk på hverdagen i en kirkestab. Den siste helga i mars skal 180 konfirmanter i Byåsen menighet ha sin årlige forestilling i kirka der alle ansatte er involvert i forberedelsene. Temaet er «Æ e» - og spiller både på Gud og menneske. Merakerås har skrevet noe musikk og en del tekster, og står som regissør.

– Konfirmantene har stor sans for humor, og skal definitivt få ta med seg den inn i kirka, forsikrer skråblikkleverandøren.