Bøker

Håpet om en utvei

Giorgio Agamben tar i bruk teologiens språk for å analysere det moderne samfunnet.

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Dette er kjente ord fra apostelen Paulus. Men hva skjer når bibelverset ­leses, ikke som en beskrivelse av det kristne fellesskapet, eller en enhet i det hinsidige, men av et sekulært, dennesidig og moderne felleskap?

Den italienske filosofen ­Giorgio Agambens bok Fellesskapet som skal komme gis nå ut på norsk. Agamben har fått en del oppmerksomhet i den norske offentligheten de senere årene. I 2011 utgav tidsskriftet Agora et temanummer om ham. Samme år ble han trukket fram som «motefilosof» i en artikkel i Klassekampen, sammen med slovenske Slavoj Žižek. Et navn som kanskje også kunne vært nevnt, er franskmannen Alain Badiou. Felles for de tre er at de tilhører den politiske venstre-siden, og at de samtidig deler en nesten lidenskapelig (i mangel på en mer treffende beskrivelse av Žižeks videosnutter på YouTube) interesse for teologi, og da spesielt Paulus.

En verden uten frelse

­ – ­Fellesskapet som skal ­komme er en bok full av teologiske ­begreper og analyser, sier ­Espen Grønlie, som har oversatt boken til norsk.

– Men det er viktig å understreke at Agamben skriver om og fra en sekularisert verden, uten noe hinsidig. At religionen har mistet den sentrale plassen den har hatt i samfunnet, gjør det nødvendig for filosofer som Agamben å stille en del spørsmål: Hva gjør man hvis man er dømt til å leve i en verden uten frelse?

Selv om Agamben ikke må ­leses som en religiøs tenker, er heller ikke prosjektet hans det motsatte, mener Grønli, og forklarer:

– Hva Agamben selv mener, er ikke alltid så godt å si. Jeg opplever de eventuelle meningene som underordnet den historiske analysen. Agamben forsøker å si noe om hva han tenker vil komme, uavhengig av om det en positiv eller negativ utvikling.

Et begrep som går igjen i ­Felleskapet som skal komme, er «hvilken-som-helst-singularitet».

– Kan du forklare dette ­enklest mulig?

– Man kan si at det handler om et felleskap der det ikke er noen kriterier eller inntakskrav for tilhørighet, sier Grønlie.

LES MER: Deltagelse i nattverdsmåltidet er en politisk handling som åpner for et mulig fellesskap.

Ingen kriterier

For Agamben ligger det noen muligheter i det kommende fellesskapet, som blant annet er knyttet til Paulus’ opphevelse av skiller som jøde/greker og kvinne/mann.

Den italienske filosofen spår at vi i framtiden vil se et fellesskap som ikke er tuftet på kategorier som kjønn og nasjonalitet, heller ikke stat eller ideologi.

Mårten Björk er doktor i religionsvitenskap ved universitetet i Göteborg. Han har forsket på Agamben, og blant annet skrevet en artikkel om hans «økonomiske teologi» i den nevnte utgaven av Agora.

– Åpner Agamben for at det kan finnes noe hinsidig denne verden?

– Det er vanskelig å si, sier Björk.

– Agamben er virkelig ikke noen tradisjonell kristen tenker, men han er heller ingen klassisk ateist. I hans seneste bok, ­Autoritratto nello ­studio (­Selvstudium), nærmer han seg et panteistisk gudsbilde. ­Agamben vender på begreper fra ­Aristoteles og gir noe nesten mystisk til vår virkelighet: Den bærer på det potensielle og det kommende. Agamben ville ­llikevel være kritisk til begrepet mystikk, mener Björk.

Sekularisert teologi

­Grønlie trekker fram en setning som sentral for å forstå hvordan ­Agamben forholder seg til teologi i tenkningen sin: «Alle de vesentlige begrepene i moderne statsteori er sekulariserte teologiske begreper.» Dette er ikke ­Agambens egne ord, men et sitat fra den omdiskuterte, tyske filosofen Carl Schmitt.

– Schmitt hadde mange ­skarpe analyser av teologien, og dens påvirkning på det ­moderne samfunnet, sier Grønlie og 
legger til:

– Agamben siterer ham, og forholder seg i stor grad til denne måten å bruke teologiske begreper på.

LES MER: Støttet seg til Paulus i oversettelsen av Det kommunistiske partis manifest.

Flytte litt på koppen

I kapittel 13 av Fellesskapet som skal komme refererer Agamben til liknelsen om «det messianske riket», som jødiske Walter ­Benjamin en kveld skal ha fortalt til sin venn Ernst Bloch. ­Agamben begynner med å gjengi Benjamins lignelse slik:

«For å innstifte paradisets rike er det ikke nødvendig å øde-
legge alt og begynne på en helt ny verden; det holder å flytte litt på denne koppen og denne busken eller dette treet, og tilsvarende med alle ting. Men dette lille er så vanskelig å virkeliggjøre og den rette målestokken så vanskelig å finne at når det gjelder verden, kan ikke menneskene gjennomføre det, og der er nødvendig at Messias ­kommer.»

Klagesang

For Agamben synliggjør liknelsen en slags klagesang som har gitt gjenlyd på den politiske venstresiden: En følelse av at man ikke ser noen utvei fra liberalismen som har satt seg. Det er så små justeringer som skal til, og allikevel virker det så vanskelig å skape endring.

– Fredric Jameson, som jeg tror står Agamben nær politisk, er en av de som uttrykker en slik holdning, sier Grønlie.

– På en måte virker det like sannsynlig å få oppleve et liv i det hinsidige, eller Messias’ komme, som å få oppleve realiseringen av en annen politisk virkelighet.

Tettere på teologien

Mårten Björk peker på at Felleskapet som skal komme er en relativt tidlig bok, og at Agamben senere i forfatterskapet går enda tettere inn på teologien. Det er gjerne Homo Sacer-serien som regnes som Agambens hovedverk.

– Agamben har sin bakgrunn i jussen. Han er fremfor alt interessert i relasjonen mellom kirkelig og sekulær lov, men undersøker også teologiens messianske potensial. Han nærmer seg teologien kritisk, men også med beundring – kanskje mer av det siste i sine senere verk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker