Bøker

Fellesskap i en oppløst tid

En rekke bøker denne høsten behandler tanken om fellesskapet som dødt. Deltagelse i nattverdsmåltidet er en politisk handling som åpner for et mulig fellesskap, mener forfatter Leif Høghaug.

«Hundre år etter den russiske revolusjonen og fem hundre år etter reformasjonen oppstår ein diktarleg tale om fråvær av fellesskap i vår tid. Er fellesskapen død? Og om så er: Er det mogleg å vekkje han opp?»

Sitatet er ikke hentet fra et partipolitisk program, men fra vaskeseddelen til Leif Høghaugs Kommunion 2017. Den kristen-kommunistiske diktsamlingen skyr ikke det politiske budskap, tvert imot, men i motsetning til dagens fellesskapsdyrkende politikere, vender Høghaug seg tilbake i tid for å finne det fellesskapet han opplever som dødt.

Dét gjør han ved bruk av fortidens tanker om messianisme, salmer og nattverd.

Messianisme

Hvem tør å preke over vår tid? spør han retorisk.

– Vi våger ikke. Det er noe med vår tid. Vi oppfatter at ting er oppsplittet, fragmentert. Politikken tenker bare «her og nå», og er blottet for de store visjonene, sier Høghaug.

Begrepet messianisme tolkes i denne sammenhengen bredt. Å samles rundt tanken om en bedre verden, og at en avgjørende hendelse i fortiden – som Jesu fødsel – virker inn i vår tid, og samtidig inn i fremtiden, er messianisme slik Høghaug ser det.

– Det ligger et håp plantet i fortiden som vi bærer med oss videre. Vi som lever nå, må reflektere over hvordan vi oppfyller det håpet fortidens mennesker bar på, sier Høghaug.

LES OGSÅ: Setter Paulus og Marx i tospann

Kommunistisk fellesskap

Uttalelsen bærer med hensikt gjenklang fra den marxistiske filosofen Walter Benjamin. På skuldrene til blant annet Benjamin, Lenin, Luther, Marx, Yeats, Shakespeare og Dante skriver Høghaug frem en diktertale om fellesskapet, kommunismen og kommunionen.

– Jeg vil si at det nettopp er i fraværet av fellesskap at vi går til nattverd, for slik å insistere på at det er mulig å skape et fellesskap. Dette mulige fellesskapet kaller jeg et kommunistisk fellesskap. Og ordet kommunisme har med ordet kommunion å gjøre, sier Høghaug.

I kirkerommet opplever Høghaug at det ikke er preken, det å sitte sammen og lytte, som nødvendigvis danner fellesskapet, men heller nattverden og salmene.

– En erfaring jeg har fra kirken er at preken ofte oppleves som enveiskommunikasjon, det er ikke stedet for å delta. Men i salmene er det annerledes. Det er jo i salmene alle synger. Det er også der diktningen finner sted. Den viktigste diktsamlingen i Norge er jo salmeboka! Det er den som er aktivt i bruk, og der kan alle være med, i diktningen.

Det samme mener han gjelder for nattverden.

– Det er et helt avgjørende ritual. Ingen kan si at noen ikke har rett til å være der. Nattverden er noe man samler seg om – alt er dekket - du kan komme inn med alle bekymringer, sorger og lidelser. Noen må klagen, takken, hva det måtte være, rettes til. Noen må lytte, ta det i mot, være der. Det skjer i nattverden, og kanskje også i diktningen, fortsetter Høghaug.

Noe er råttent

Av messianske forfattere som preger diktene, er Shakespeare brukt flittig av Høghaug. Gjenferdet og den råtne lukten av Danmark driver gjennom diktsamlingen, og virker både som en tale om et mislykket fellesskap og som en samtidsdiagnose.

– Hamlet kan tolkes som en forvrengt nattverdsseanse. Alt går galt fordi nattverdsvinen er blitt erstattet med gift. Fellesskapet oppløses, og det er det meningsløse som til slutt ligger der strødd utover scenen, sier Høghaug om bruken av Hamlet i diktsamlingen.

Hva Høghaug ser på som råttent i vår tid, ligger implisitt i sin lyriske, kommunistiske forsvarstale; det er kapitalismen som stinker. Talen om fellesskapet er han ikke alene om å fronte denne høsten. For Møllebyen Litteraturfestival er temaet fellesskap seg gjeldene. Festivalen har bestilt 17 nyskrevne og oversatte verk, som behandler temaet på ulikt vis. Blant dem finner vi blant annet oversettelsene av Giorgio Agambens Fellesskapet som skal komme og Peter Sloterdijks I samme båt.

LES MER: Bestiller tankegods om fellesskap

Religion som immunsystem

I oversettelsen av Sloterdijks samfunnsdiagnostiserende bok I samme båt tematiseres fellesskapet som et filosofisk grunnproblem. Utgangspunktet er at mennesket er et vesen som ikke kan leve, føle eller tenke i annet enn i fellesskap, mener Sloterdijk.

– Sloterdijk ser det kristne begrepet som det første forsøket på å forene menneskeheten som ett stort fellesskap – en slags utvidet erstatningsfamilie forent i troen.

Dét forteller oversetter Eirik Høyer Leivestad, som sammen med Anders Dunker har gjort de tysk-filosofiske tankene om til norsk. Felles for både Høghaug og Sloterdijk er at spørsmålet om religion henger tett sammen med fellesskapsutøvelsen; det er en kulturell og historisk samlende institusjon som ikke kan overses. Men for Sloterdijk er religion like splittende som samlende.

– På den ene siden omtaler Sloterdijk religion som immunsystemer som gir oss sjelelig, moralsk og ofte fysisk vern. I beste fall kan ulike religioner sameksistere og til og med beskytte hverandre i form av hva Sloterdijk kaller en ko-immunisme, sier Leivestad.

– Men i verste fall bidrar de religiøse «immunsystemene» til å gjøre hverandre og verden utrygg fordi de opplever hverandre som trusler. De reagerer allergisk på hverandre. Litt karikert er problemet med religiøse felleskap grunnleggende sett at det finnes flere av dem, mens de alle er tuftet på det premisset at det bare kan finnes én religiøs sannhet. Religiøse grupper trekker - som grupper flest - opp en grense mellom innsiden og utsiden, mellom de inkluderte og de som er utenfor.

LES MER OM BOKHØSTEN: – Det er vanskelig å skrive uten døden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker