Mennesker som kjemper for å opplyse om klimakrisenes konsekvenser for fattige land og mennesker, kan være stolte av Den norske Kirke. Siden den sosial–etiske offensiven i kristne miljøer på 1960 og 70-tallet har kirkesamfunn over hele verden frontet miljøkampen, med Patriarken av Konstantinopel som en av de fremste.

Kjell Arne Norums bok Gud og miljøet er et slags «oppsamlingsheat» i så måte. Han henter inn mange kjente perspektiver på miljø og natur, og så vidt jeg kan bedømme er han på høyde med forskningen.

Hva er et menneske?

Den som har Bibelen som veileder i et skriftlig arbeid er garantert storslagne perspektiver og poetiske blikkfang. Gåtene strømmer gjennom helligteksten som levende vann. Første kapittel i Gud og miljøet åpner med et undringsspørsmål av bibelsk format, et spørsmål som også er sentralt i den fasen av jordens historie som nylig fikk betegnelsen Antropocen: «Hva er et menneske?». Svarene til Norum går langt i å se på hele jorden som et fellesskap, særlig fordi han presiserer så sterkt menneskets genetiske likhet med andre skapninger.

I kapitlene som følger får vi vite mye om Bibelens syn på natur, forvalteransvaret, et eget kapittel om klodens tilstand, vettug moralsk kritikk av holdninger og livsstil, samt en samtale- og studieplan.

Hva det siste angår kunne man si at ingen av kunnskapene i boken får gå til spille uten at leserne har arbeidet for den åndelige føden. Det kalles retorisk husholdering, og det siste er en av grunnbetydningene i begrepet økologi.

LES MER: Den polske Nobelprisvinneren i litteratur leverer en roman der naturen får sin hevn over menneskene

Ingen vanlig lærebok.

Stilnivået i teksten berører meg. Forfatterstemmen skaper et sosialt rom i sin formidling, eller en sakprosaisk fortellerstemme. Teksten har et rolig tempo og et nærvær som etablerer et fellesskap med leseren. Jeg tror det skyldes at kunnskapene er så solide og velintegrerte at formidleren kan tre tilbake for det som formidles. Altså er dette ingen vanlig lærebok, men en bok som forkynner leseren et godt budskap: I kampen for rettferd, under den livsfarlige overopphetingen av kloden, har vi Gud på vår side, siden Gud elsker alt han har skapt. Ikke bare menneskene og de kristne, ikke bare de gode og rettferdige, men alt levende, alle mennesker, hvert bitte, lille håp i alt levende.

Gudsparadokset.

Mine kritiske anmerkninger går blant annet på at Norum ofte beskriver virkningene av klimakrisene som rene naturhendelser. Det minner om en selvmotsigelse fordi han også forsøker å vise hvordan Gud, menneske og natur hører sammen. For det er noe ved Skapelsen som er lyttende, som om Skapelsen av allnaturen er stillhetens område. Er det ikke slik Gudsparadokset fremtrer for oss mennesker? At Skaperen taler gjennom taushet, for å henvise til begrepet Arnold Eidslott ofte tok i bruk?

Stillhetsrommet mellom Skaper og skapt er en virkende realitet, det vil si mye mer enn en opplevelse. Kanskje det er i dette rommet at enheten mellom menneske–natur og Skaper er virksomt, vekstvillig og modnende. Det kunne kalles Gudsmiljøet.

Hvor er klimaflyktningen?

Klimakrisene handler ikke lenger om klima, men om flyktningen. Ved å si det slik, får vi da øye på mennesket i kamp med naturkreftene, og dermed oss selv? FN anslår at halvparten av dem som flykter fra klimaødeleggelsene vil bosette seg i nærheten av sitt opprinnelige hjemsted. Men dagens katastrofale politiske kurs kan likevel innebære at titalls millioner mennesker må lete etter tryggere landområder, på flukt fra naturomveltningene.

Jeg synes Norum underspiller disse menneskelige følgene av klima- og miljøkrisene. Ja, han nevner begrepet «flyktning» kun i et par avsnitt. Ellers er sitatene og kildetilfanget så konservativt og tradisjonelt at det kan se ut som om virkelighetsbeskrivelsen er tildelt halveringstid.

LES MER: Arter dør ut, temperaturen stiger, isen på polene smelter. Finnes det egentlig noe håp, spør Peter Halldorf

Forløsning og frelse.

Ikke desto mindre er det mye spennende å lese i denne boken, blant annet at forfatteren ikke skiller frelsesmysteriet fra naturomgivelsene:

«Evangeliet som disiplene skulle bære ut i verden, er et godt budskap for alt Gud har skapt, og nå kan det ropes ut over sletter, fjell og hav og opp mot selve stjernehimmelen at Jesus Kristus er den som bringer forløsning og frelse».

Når Skaperen tiltaler oss gjennom et subjekt, er det enestående menneskelige muligheter som uttrykkes: «Se, jeg gjør alle ting nye». Dette håpsimperativet gjennomsyrer Kjell Arne Norums gode bok.