Vi står alle i relasjoner som er for viktige til å gi slipp på, men som er kompliserte og krevende. Vi har alle erfaringer som er like dyrebare som dyrekjøpte. Tapet av det man setter høyest gir sorg, men sorg kan også være å leve med det som tynger.

Slit i Hjarta

Moren min kan store deler av Garborgs Haugtussa på rams. Hun har et reservoar av dikt og salmevers i jakkeermet de fleste moderne mennesker bare kan drømme om. Allerede i barndommen gjorde det inntrykk, både når hun deklamerte Veslemøys lidenskap (Aa gjev du batt meg med Bast og Bende!), og når den samme lidenskapen vrengte seg til sorg når «Guten» dumper henne til fordel for «Megga ifraa Aas»: (Det slit i Hjarta og det brenn paa Kinn. No maa ho døy; ho miste Guten sin)!

Slik lærte moren min meg at kjærlighet er uunngåelig forbundet med sorg, men hun insisterte også på at sorg kan foredles til visdom.

Vismøy

I annen del av Garborgs dikt om Veslemøy, I Helheim (1901) som fulgte opp Haugtussa (1895), faller Veslemøy i søvn i sju dager. I søvnen går hun gjennom dødsriket, Helheim, og dette blir en renselsesprosess for henne.

Diktsyklusen slutter med Veslemøys erkjennelse:

«Du var mi Sorg;

eg var di Brud;

noe eig eg deg heil

og rein for Gud»,

før dikteren får siste ordet:

Gjerne ho lìver;

glad vil ho døy

til Vismøy er vorti

Veslemøy.

Eie sorgen

Vi har kultur for å «legge av alt som tynger». Vi blir stadig fortalt at vi ikke skal føle for mye på andres smerte, og det er på sett og vis riktig. Men allikevel, det er mye jeg verken orker å bære eller er villig til å miste. Det trenger ikke handle om tapt kjærlighet, det kan også være sorg over historien, medfølelsen til mennesker vi aldri har kjent. Vi skal sørge over Auschwitz, vi skal sørge over verdens gang. Hos Garborg må Veslemøy lære å eie sorgen sin, og det må vi også.

Som kristne tror jeg vi er gitt muligheten til å legge av det som tynger, uten å miste bevissthet om det. Det som verken kan bæres eller mistes er gjemt hos Gud, for å låne en Svein Ellingsen-salme. Sorgen forsvinner ikke, blir ikke glemt, men vi bærer den ikke alene.

 

LES OGSÅ: I det gløymde verket Jesus Messias, trekker Arne Garborg slutningar som ein moderne teolog

LES ANMELDELSE: Naja Marie Aidt lykkes i å skape et språk for sorgen i sin hjerteskjærende bok, skriver Hilde Slåtto