Sorgens år

Det er skrevet om sorg i skjønnlitteraturen siden tidenes morgen. Fra eposene Gilgamesj og Homers Iliaden frem til vår tids selvbiografiske utforskninger, har tap og fravær blitt forsøkt gjenopprettet og gitt et språk.

Noen av de viktigste og bane­brytende sorgverkene de siste årene står de amerikanske forfatterne Joan Didion og Joyce ­Carol Oates for, med Magiske tankers år (2007) og En ­enkes fortelling (2011). Begge forfatterne beskriver sjokket og kampen for å overleve sorgens ­første mørke år, i kjølvannet av den plutselige bortgangen til sine ektemenn. For Didion og Oates er det snakk om en fundamental kollaps: De faller ut av verden slik de kjenner den. Alt har endret seg, inkludert dem selv.

Carls bok

En finner igjen mange av disse elementene i Naja Marie Aidts bok om tapet av sin sønn i Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Men Aidts bok går enda et skritt lenger, hun konstruerer et verk som i selve formen går inn i hvordan sorgens kaos, raseri, skrekk og mangel på språk tar over de etterlattes liv – og hvordan det å lese og skape litteratur kan gi mening og trøst.

Våren 2015 tar Naja Marie Aidts nest eldste sønn, Carl Emil, sitt eget liv. Den glade og kjærlige tjuefemåringen har tatt sopp sammen med en kamerat, og får en rusutløst psykose som resulterer i det tragiske. Frem til dette punktet har Aidt vært en suksessrik og respektert lyriker og forfatter som har mottatt Nordisk råds pris for sin novellesamling Bavian (2008) og romandebutert med den kritikerroste romanen Stein saks og papir (2013). Men i mars 2015 stopper alt opp.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Sammenbrudd

Tom Malmquists svært gode ­selvbiografiske roman I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live (2015) åpner med en hyperrealistisk beskrivelse av hvordan Toms gravide ­samboer Karin blir akutt dødelig syk. Malm­quist beskriver akuttinnleggelsen i detalj, ned til kanylene i søppelbøtten. Han setter sin lit til at beskrivelsene gir en mening og struktur til det ufattelige at hans elskede dør og hans barn blir født for tidlig. For Tom er barnet i verden og tiden går ufravikelig fremover.

For Aidt er det helt motsatt, hun kan ikke bruke ­kronologien til noen ting, den er fullstendig meningsløs. Hun er nødt til å ­skape en annen tid, der fortid og nåtid er blandet sammen. For henne er denne sammenblandingen sorgens sanntid. Dette gjør hun gjennom å ­gjengi drømmer hun har hatt i løpet av livet, sitere dagbokutdrag fra før Carl blir født til etter at han er død, og beskrive minner og ­nåtid som hopper frem og tilbake. Hun ­ønsker å se Carl, beskrive ham som barnet, gutten og den unge mannen, gi ham hud og hår, minner og levd liv.

Men samtidig er behovet for å klare å beskrive sorgens ­vesen kanskje like stort som å skape Carl i ord. På et vis er det en kamp i boken mellom disse to behovene, de henger sammen, samtidig som sorgens mørke skygge trer foran den sanne og hele beskrivelsen av Carl. Han gis et engleansikt, samtidig som Aidt så inderlig vel vet at hun ser ham gjennom seg selv og døden hans.

LES OGSÅ: Disney dykker i død, tap og sorg

Hatet mot språket

På første side drar Aidt ut øyeblikket da hun under en middag, lykkelig uvitende, skåler «for livet» sammen med sin eldste sønn og mamma, rett før telefonen som endrer alt ringer. Til hun på ­siste side konstaterer at Carl er ­erklært død på sykehuset. ­Denne sammenhengende ­beretningen deles opp og fortelles på nytt og på nytt gjennom hele boken, gjentagende og med nye elementer lagt til.

I boken Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake møter vi dikteren som hater og avskyr sin egen skrift og sitt språk. Å forme språket gir henne brekninger. Hun trenger, slik som ­Didion og Oates, et år på å ­kunne ­finne tilbake til et språk som igjen gir mening. Gjennom hele Har ­døden tatt noe fra deg så gi det tilbake tror ikke Aidt på at det er mulig. Men ved å strukturere boka slik hun gjør, har Aidt gitt sorgens prosess en litterær form. Tapet synker gradvis inn og kan til slutt erkjennes. Språket gir mening.

LES OGSÅ: Vestre gravlunds nye minnelund for barn er inspirert av Astrid Lindgrens fantasihimmel «Nangijala»

Litteratur som trøst

Troen på språket gir seg også utslag i at det er i litteraturen hun finner trøst. Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake blir også som en katalog over sorglitteratur fra Gilgamesj, Mallarmés fragmenter, Inger Christensens og Anne Carsons dikt til Nick Caves utsagn i dokumentarfilmen One More Time With Feeling.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake er en bok som en suges mot, samtidig som den oppleves fryktinngytende. Det krever et krafttak (også fra ­leseren) å tre inn i sorgens kaotiske midte. Det er et krevende sted å være og det er umulig å unngå å komme i kontakt med sin egen sorg eller kjenne på den skremmende kommende sorgen som ligger der fremme i tid. Men slumrende sorg trenger også trøst. Og denne boken gir trøst.