Fristelsen i Getsemane
PÅSKEESSAY: Hva er det Jesus advarer disiplene om når han formaner dem om å be om at de ikke faller i fristelse?
MØRK TIME: Det er disiplene Jesus oppfordrer til å be om at de ikke faller i fristelse når de snart skal få se hva som hender med ham, skriver Preben Jordal i dette påskeessayet. Hendelsen er tolket av El Greco rundt år 1600.
Cleveland Museum of Art, Public domain, via Wikimedia Commons
Historien om hvordan Jesus ble forrådt, forlatt, fornektet, fordømt, forhånet, korsfestet og til sist begravet utgjør det lengste sammenhengende narrativet i samtlige av Det nye testamentets fire evangelier. I alle de overleverte evangelietradisjonene går de apostoliske bånd i oppløsning før Jesus korsfestes, og alle har bevart fortellingen om Peters fornektelse. Det finnes riktignok forskjeller, både innbyrdes blant synoptikerne (Markus, Matteus, Lukas), og mellom disse og Johannes. Den enkelte evangelist har, sannsynligvis både for å gjøre fremstillingen teologisk konsekvent og av hensyn til sine lesere, gjort tilføyelser eller utelatelser i forhold til de før-evangeliske kildene. Særlig gjelder dette fremstillingen av Jesus som et lidende menneske – et aspekt som alltid har stått i et problematisk forhold til dette at han samtidig sier seg å være Gud.
En fryktelig avgrunn
Hos Markus står det eksempelvis at da de etter påskemåltidet var gått ut til Getsemane, tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes et stykke unna de andre, for så å gå enda «et lite stykke frem» alene, hvor han «falt ned på jorden og bad om at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig» (Mk 14,35). Hos Matteus, som her i det aller meste følger Markus, står det at han «falt på sitt ansikt», slik man legger pannen mot bakken i bønn. Begge steder går han så tilbake til Peter, Jakob og Johannes to ganger, finner dem sovende, refser dem sorgtynget, og går igjen avsides for å be.
Bestill abonnement her
KJØP
