Kultur

Folkhemmets stengte dør

Trodde du at man må ut av Skandinavia for å finne miljøer som sitter fast i en myr av fattigdom? ­Filmen Goliat åpner våre øyne i en svensk avkrok.

Vi er vant til å tenke at Norden består av velferdsland der sosiale sikkerhetsnett er spent opp under befolkningen. Er far arbeidsledig, skal han hjelpes til en ny jobb; er mor syk og ufør, må hun få støtte til å brødfø barna. Skolegang, utdannelse og lærlingplasser skal hjelpe barn og unge til å få arbeid, kanskje slik at de kan gjøre en klassereise til et bedre sted i samfunnet.

Kriminell løpebane

Den ­svenske regissøren Peter Grönlund viser gjennom sine spillefilmer at så enkelt er det ikke. I debutfilmen Tjuvheder (2015) skildret han et par kvinner som forsøker å klare seg i Stockholms underverden. Nå, i Goliat, drar han til en avsidesliggende bygd et sted i Midt-Sverige. Der ­fantes det en gang en hjørnestens­bedrift, men så ble fabrikken nedlagt. Dermed har innbyggerne minimalt med muligheter.

Det vil si – de tøffeste tyr til ­kriminalitet. Det mest inn­bringende i så måte er ­narkotika- og spritsmugling. Lykkes man med en slik lyssky geskjeft, r­enner grynene inn og det blir penger til mat, leker til barna og klær til store og små.

Familiefaren Roland har holdt på med innbringende ulovligheter i årevis, med støtte fra en utslitt kone som lider av ­fibromyalgi. Paret har tre barn, hvorav eldstesønnen Kim ­regnes som en kandidat til å ta over dopsalget den dagen pappa må i fengsel og sone en dom.

Skitten realisme

De seneste årene kan vi ha fått et inntrykk av at det først og fremst er inn­vandrere som havner i utenforskapet mens den opprinnelige befolkningen greier seg fint. Men Grönlund skildrer etniske svensker som har sunket ned i fattigdom og ikke finner veien opp og ut.

Skuespillerprestasjonene fra et knippe amatører er imponerende – særlig Joakim Sällquist i rollen som faren ser ut som han aldri har gjort annet enn å lure politiet. Scenografien er formidabel – uansett hvor ­personene beveger seg i bygda, ser det ­forfallent ut. Via TV-skjermen i stua og på valgplakater ved ­butikken får vi glimt av slagord fra hovedstadens politikere 
som påstår at de vil ta fra de 
rike og gi til de fattige – fine floskler fra ­eliten som Roland og hans ­familie aldri ser virkeliggjort.

Finnes David

Filmtittelen spiller på kjempen Goliat som utfordret israelittene til kamp. Her peker hans navn mot banden som ikke nøler med å ty til vold hvis noen i lokalmiljøet ­tyster på gjengen eller lar være å betale narkogjeld. Goliat er den ­mektige narkoligaen som slår ned det svakeste leddet og herser med de som ikke vil være med.

Finnes det da en liten David som kan kjempe imot Goliat med sin slynge? Kandidaten til en slik rolle er 17-åringen Kim som slett ikke vil bli dratt inn i ­pappa ­Rolands smuglerliv. Til tross for at faren prøver å lære opp ­sønnen til å bli en slåss­kjempe og følge mafiaens ­voldelige ­idealer, ­stritter Kim imot å bli som ham og kompisene hans.

Spørsmålet er om ung­gutten lykkes i å bli en David som ­knerter Goliat. Filmens ­drivende ­motor er Kims strev med ­følgende ­dilemma: Han kan som ­venninnen Jonna skaffe seg lærlingeplass i Västerås for å unnslippe hjembygdas forfall. Men velger han det, sitter ­moren alene igjen med Kims småsøsken mens faren ­soner dommen. Hvilken forpliktelse veier sterkest – å følge sin egen drøm eller å ta vare på familien?

Paralleller

Det finnes flere ­filmatiske paralleller til Grönlunds Goliat. For meg er likhetspunktene til Winter´s bone (2010) mest påtakelige. Den tok oss med til Midtvesten i USA og bød på en så gjennomført skitten realisme – country noir – at man kunne bli deprimert.

Akkurat som i Goliat ­forsøker fattige hvite familier, white trash, å holde døden fra livet. Hovedpersonen, den 17-årige jenta Ree, påtar seg altfor store ­byrder da moren er blitt psykisk syk og ­faren er hekta av politiet på grunn av crack-produksjon.

Ree prøver å være både ­omsorgsfull mor og ­beskyttende far for sine to småsøsken. S­venske Kims utfordringer i ­Goliat ­ligner hennes kamp for å leve et ­hederlig liv og påta seg et foreldreansvar i altfor ung ­alder. Både Winter's bone og Goliat kunne fort havnet i ­grøfta for ørkesløs sosialpornografi, men unngår dette så vidt. Den ­amerikanske filmen ­balanserer de onde kreftene med strimer av lys.

Dessverre er et slikt håp ­vanskeligere å få øye på i Goliat. Grönlund synes å mene at fortellingen må være så skitten for at vi skal innse at det svenske folkhemmet ikke lenger er for alle. Dermed går jeg med min trygge middelklassebakgrunn skuffet ut av salen fordi jeg så gjerne vil at utenforskapets hengemyr skal gi slipp på sine ofre.

Kristin Aalen

kultur@vl.no

---

Goliat

  • Svensk drama, 2018, 1 time 28 minutter
  • Regi: Peter Grönlund Med: Sebastian Ljungblad, ­Joakim Sällquist, Davina Robinson Aldersgrense: 12 år
  • Godt iscenesatt og ­imponerende spilt av ­amatører

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur