Flere viser enn salmer fra Landstad

Nå utgis to bind med Magnus Brostrup Landstads komplette folkevisesamling, første gang utgitt i 1853. Folkeminneforsker Ørnulf Hodne har skrevet innledningskapitlene.

– Dette er en kulturhistorisk begivenhet. Magnus Brostrup Landstad er mest kjent for salmeboken, og det er vel fortjent. Men han etterlot en enorm produksjon av andre skrifter, der folkevisesamlingen står som den største og mest fyldige kilden vi har til denne kulturarven, sier Hodne.

Mer enn salmer

Bare folkevisesamlingen utgjør nærmere 1.000 sider, og inkluderer også en notesamling fra Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folketoner. Nyere registrering viser at salmepresten etterlot seg 30.000 håndskrevne sider med tekst, i tillegg til de 4.500 sidene som er publiserte.

Halvor Håkanes er kveder og en av brukerne av kulturskattene i dag. På boklanseringen i forrige uke fremførte han blant annet Balladen om Heiemo og Nøkken.

Han ser for seg en fattig folke­visetradisjon uten Landstads innsamling.

– Det er fantastisk at disse skattene ble samlet, og at de utgis på nytt. Det er hundrevis av sider med uvurderlige verdier – både litterært og som kulturhistorisk kildemateriale, sier kvederen.

Folkeviseskatt

Folkemusiker Kirsten Bråten Berg har slitt ut sin gamle «blå» utgave av Landstadsamlingen, som hun fant på antikvariat for noen tiår siden. Hun henter stadig materiale derfra, nylig sang hun Sjugur og trollbrura i Aberdeen, sammen med Arild Andersen, Håkon Lien og Gard Nilsen.

– Landstad-samlingen er den største kilden vi har for å hente ut folkeviseskattene. Det er flott at det denne stolpen i tradisjons­bærende verket nå blir tilgjengelig, sier Kirsten Bråten Berg.

Ørnulf Hodnes innledning tar også for seg informantene Landstad brukte.

– Folkevisene kommer fra førstehåndskilder, notert ned bokstavelig talt fra folkemunne, av utøvere som stod midt i den muntlige tradisjonen, forteller hane.

Både Jørgen Moe og andre har bidratt til slike innsamling­er, men Landstads ble det store referanseverket.

– De to prestene konkurrerte en periode om prosjektet, Jørgen Moe skrev faktisk til Landstad og ba ham overlevere sitt materiale til ham. Moe mente det ikke var plass til mer enn én folkevisesamling. Men Landstads samling var langt mer betydelig enn Moes, han ga ingenting fra seg. Moe ga etter hvert opp kampen. Landstad hadde også fordelen av sin bakgrunn i kjerne­området for tradisjonen i Telemark, sier Hodne.

I 1845 var Landstads manuskript samlet og klart for trykking, men så blandet historikeren P.A. Munch og språkforskeren Ivar Aasen seg inn i prosjektet.

– De hadde begge sterke meninger om språket i samlingen. P.A. Munch ville basere språket på gammelnorsk, mens Ivar Aasen ville legge bygdemålet til grunn. Landstad var jo ikke filolog, og forleggeren ble også usikker – så disse innspillene forsinket utgivelsen med syv-åtte år. Og når boken endelig kom var begeistringen delt, blant presteskapet var det røster som mente det var vel mye råskap, manndrap og usedelighet i visene. Landstad ble til og med beskyldt for å ha skrevet visene selv, forteller Hodne.

Nasjonsbygging

Men Aasen og Munch stod last og brast med Landstad. Munch mente folke­visesamlingen var den «viktigste utgivelsen etter gjenfødelsen av Norge som nasjon».

I en fyldig innledning til folke­visene tar Ørnulf Hodne for seg informantene til samlingen, og ikke minst føringer folke­visene la på norske kunstuttrykk i
nasjonsbyggingsperioden som fulgte.

– Henrik Ibsen var først ute. Et par år etter Landstad-utgivelsen skriver Ibsen dramaene Gildet på Solhaug og Olav Liljekrans, begge ungdomsdramaene er sterkt inspirerte av folkeviser fra samlingen. Noen passasjer hos Ibsen ligger helt opp til tekstene i visene. Bjørnson hadde Landstad som favorittforfatter, og hentet mye materiale fra folkevisesamlingen, særlig Bondefortellinger som han begynte på i 1857.

Sigrid Undset vokste opp med Landstad-samlingen.

– Ingen norske forfattere har vel fordypet seg mer i middel­alder-litteraturen enn Undset, og både Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn-romanene er preget av kjennskap til folkevisene – som gir en særegen atmosfære til hennes forfatterskap.

Middelalderballaden Draumkvedet er kanskje vår mest kjente folkevise.

– Lyrikeren Olav Aukrust kjente balladen fra Landstads samling. Hans debutverk Himmel­varden er et sterkt visjonært epos, og en personlig variant av Draumkvedet. Diktet I Hellarskogen går rett inn i bergtakingsvisene – som Margit Hjukse, men utvikles til å uttrykke Aukrusts egne lengsler, ensomhet og kjærlighetssorg.

Malerkunst

Hodne nevner også et helt knippe sentrale billedkunstnere som lot seg inspirere av materiale fra Landstad-samlingen: Erik Werenskiold, Christian Skredsvig, Henrik Sørensen, Gerhard Munthe, Harald Kihle – og helt frem til vår tid med Anne-Lise Knoff og Borgny Svalastog.

– Og i Edvard Griegs verk Den bergtekne vet vi at komponisten hentet materiale hos Lindeman, sier folkeminneviteren.

Ørnulf Hodne påpeker den kulturhistoriske verdien av samlingen.

– Visene har ett spenn fra førkristen og norrøn tid, helt frem til nystev som bare var noen få tiår gamle. Det er kjernemateriale fra vår kultur, der du kan lese mye om endring i folkementaliteten. Visene forteller om mye brutalitet, manndrap – og ikke minst en rekke fortellinger om bruderov, som Landstad selv opplevde i sin egen embetstid. Men Landstad så også et viktig folkeopplysnings­ideal han kunne fremme gjennom folkevisene. Og fortellingen om Bendik og Årolilja er udiskutabelt stor poesi, sier Hodne.