Film

Dokumentar viser Maradonas triumf og nederlag

I historien om verdens beste fotballspiller skilles det skarpt mellom «Diego» og «Maradona». Fallet fra topp til bunn er smertefullt å bivåne.

22. juni 1986: På under fire minutter scorer Diego Maradona de to mest myteomspunne målene i fotballhistorien. Det ene med høyre neve («Guds hånd», som han selv kalte den), det andre med et vågalt dribleløp fra eget forsvar, forbi seks rundspilte engelskmenn og rett i kassa bak Peter Shilton. Både den stormannsgale skrytepaven og den analyserende fotballteknikeren får stor plass i kinodokumentaren Diego Maradona.

Friksjon

Filmer om fotball og tilstøtende miljøer har sjelden blitt store publikumssuksesser. Sporten er dramatisk nok i seg selv, for ikke å snakke om alt oppstyret medier og supportere makter å lage rundt overgangsvinduer og spillerskandaler. Skal man lykkes med oppdiktede fotballfortellinger i levende bilder, må man sidestille idretten med annen tematikk, eller la den fungere som bakteppe. Slik har tv-serien Heimebane og kinofilmen Skru den som Beckham (2002) brukt fotballens popularitet for å fortelle feelgood-historier om kjønn, fordommer og å lykkes mot alle odds.

LES OGSÅ: Herrelandslaget er flerkulturelt. Damelandslaget helhvitt. Hvordan ble det sånn?

Mafia og kolera

Fotballklubben ble, uten å overdrive, tilbedt religiøst av Napolis befolkning, men hadde aldri vunnet en pokal av betydning. I juli 1984, ble laget forsterket, de kjøpte verdens dyreste fotballspiller av Barcelona, en viss Diego Armando Maradona. Det aller første spørsmålet i pressekonferansen der klubben ønsket sin nye stjerne velkommen dreide seg om mafiapenger. Journalisten kastes på dør. På tribunene er ikke temperaturen lavere, de søritalienske spillerne blir kalt skitne og kolerabefengte av motstandernes supportere. «De skal vaskes i ild», ropes det.

På banen dribler den argentinske strategen klubben frem til seriemesterskap og andre gjeve titler. Napolitanerne elsker ham, nei de dyrker ham! Han henger på stuevegger, over Jesus og Paven. Oppturen skal med årene ta slutt, og ende i en serie kræsjlandinger.

Skandaler og krig

Regissør Asif Kapadia har valgt sirlig fra et utvalg på 500 timer med levende bilder – inkludert hovedpersonens eget arkiv – for å gjøre historien medrivende og levende. Han lykkes, også ovenfor oss som kjenner denne fabelen fra før. Vi skal lykkeligvis også ut av Napoli og til Mexico-VM i 1986, mesterskapet som kanoniserte Maradona for hele verden. De to målene i kvartfinalen mot England er heftig skildret, og i oppbygningen til kampen, har Kapadia også tatt oss med til voldelige trefninger fra Falklandskrigen. Scoringene gjorde Maradona både mer omstridt og hyllet, nedturen begynte først i neste verdensmesterskap, da hjemmelaget Italia skulle spille mot Argentina, i Napoli. Å trygle klubbsupporterne om å heie på et annet enn Italia, var en grov feilvurdering, og flere skulle det bli: Sex, dop, doping, uekte barn, mafia, overvekt, psykiatri.

Filmen viser stjernens fall fra enorme høyder, og det er smertefullt å bivåne

LES OGSÅ: Filmen Yesterday er historieløs og legger Beatles ut på salg.

Spaltet

Kapadia har tidligere laget dokumentarer om Formel 1-føreren Ayrton Senna og popartisten Amy Winehouse. Diego Maradona er hans første portrett av en nålevende person. Filmen tegner et distinkt skille mellom «Diego» og «Maradona». Førstnevnte er en beskjeden fotballgutt fra beskjedne kår, en som har forsørget familien siden han var femten. Sistnevnte er en brautende spradebass, et skall å gjemme seg i. Når hovedpersonen snakker om «Maradona» i tredjeperson, handler det om en størrelse utenfor ham selv.

Best med ball

«På banen er man en annen. Man glemmer alle problemer», lyder det i et mer ærlig øyeblikk. Filmens fortellerstemmer er en blanding av nåtidige og samtidige intervjuer, og den røde tråden er hvordan man takler berømmelse. Det er umulig å være uberørt av den, man kan ikke bite den matende hånden.

Maksimalt utbytte av Diego Maradona fordrer en viss kjennskap til både sporten, 1980-tallet og personligheten. Den er ikke et samfunnsanalyserende portrett av en tid og en mentalitet på samme måte som den banebrytende Muhammed Ali-biografien When We Were Kings fra 1996. Der var brennpunktet enda mer konsentrert, ved å la historien sirkle rundt Alis kamp mot George Foreman i det daværende Zaire, var filmen en sosial kommentar om rase og agitasjon, ja radikalisering. Med en betydelig mer velformulert hovedperson enn i sommerens fotballspillerportrett.

Diego Maradona er både engasjerende og velsmurt, aller best er den når den viser den briljante, svært intelligente teknikeren når han gjør det han kan best, på stedet han føler seg tryggest. Dokumentaren er selvskreven på alle lister over tidenes beste fotballfilmer.

---

Diego Maradona

  • Dokumentar, med regi av Asif Kapadia
  • Storbritannia 2019
  • 2 timer, 9 minutter

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Film