Flukt i nåtidens farger

Einar Aarvig

Under Hitlers maktovertakelse i 1933, ble bøkene til den jødiske kommunisten Anna Seghers brent. Året før hadde hun, i romanen Die Gefährten (Følgesvennene), advart mot den nazistiske bevegelsen. Hun flyktet til Paris, men ble drevet videre til Marseille og Mexico da den franske hovedstaden ble invadert av tyske styrker i 1940. I Sør-Amerika var hun aktiv i den tyske motstandsbevegelsen og etter krigen vendte hun tilbake til hjemlandet som en aktet borger, hun var president for forfatterforbundet i Øst-Tyskland og ble gravlagt på statens regning.

Flukten til Mexico ble skildret i Transit fra 1944, der hovedpersonen har flyktet fra konsentrasjonsleir, tar over identiteten til en forfatter og forsøker å manøvrere seg ut av papirmøller, byråkrater og tiltagende kjærlighets- og lojalitetsproblemer i Marseilles og videre til friheten. Romanen er diktning, men bygger sterkt på Seghers egne opplevelser i en by med matmangel, fortvilelse og tiltagende, velbegrunnet paranoia.

LES OGSÅ: Hvor dypt stikker våre moralske verdier hvis vi står presset opp mot veggen? spør den tyske filmen Kapteinen.

Rett fra kilden

Regissør Christian Petzold har latt seg inspirere av Anna Seghers liv og forfatterskap i flere av sine filmer, de to siste gikk på norske kinoer: Barbara (2012) var historien om en tvangsforflyttet lege i 1980-tallets DDR. Hun er under konstant overvåkning av sivile STASI-agenter og planlegger en flukt til Skandinavia, planer som forpurres av moralske dilemmaer og en vanskelig forelskelse. Phoenix (2014) sirkler rundt konsentrasjonsleir-overleveren Nelly, som – ugjenkjennelig etter en ansiktsoperasjon – prøver å ta rede på om det var ektemannen som anga henne til nazistene.

Doble identiteter, forfølgelse og menneskelige følelser i totalitære regimer har altså vært avgjørende stikkord for Petzold. Med filmatiseringen av nøkkelromanen Transit rendyrker han elementene ytterligere, med en historie rett fra inspirasjonskilden.

Lyst og klart

Filmversjonen tar oss rett til en tysk eksilbefolkning i et nyokkupert Paris, men her er verken hakekorsene, de marsjerende støvlene, eller den dunkelgrå koloritten man forbinder andre verdenskrig på film. Handlingen er nemlig lagt til vår egen tid, eller mer presist: En tilpasset variant av samtiden. Smarttelefoner og internett ville spent beina under handlingen, og er ikke-eksisterende. Men kjøretøy og radioer er umiskjennelige 2000-tallsfabrikater, fargene er lyse og klare.

Okkupantene blir ikke knyttet til nazisme eller annen ideologi, deres motiver for å internere landsmennene forblir uforklarte. Sjargongen, ikke minst den litterære fortellerstemmen er umiskjennelig 1940-talls, det som ytres er hentet nokså direkte fra Seghers roman.

LES OGSÅ: Gudstjenestenes gode rykte lokket Trygve Hagen tilbake til kirken. Det resulterte i en filmdokumentar.

Rives fra barna

Musikken og miljøet sender tankene snaue 80 år tilbake i tid, kanskje særlig til klassikeren Casablanca fra 1942, en film både Segher og Petzold må ha trukket inspirasjon fra. Likhetene mellom restauranten til Humphrey Bogart og stamkafeen i Transit er for eksempel påfallende.

Slik ønsker Petzold å skape en tidløs, evigaktuell fabel om undertrykkelse, om hvordan innviklede menneskelige forhold oppstår i et fiendtlig regime. Totalitære virkemidler fra for- og nåtid blandes sammen, her er både invasjoner, ansiktsløst byråkrati og mødre som rives fra barna sine.

Det er mer hardtslående enn sofistikert, filmen er av og til for generell, apolitisk og tydelig for sitt eget beste. Samtidig må det gjøres akt på historiens humanistiske slagside. Transit er fortalt med selvtillit og uten synlige kompromisser, og er en nødvendig påminner om demokratiets sårbarhet og hvordan det egentlig er å være et menneske på flukt. Alt blir sterkere i nåtidens farger.

---

Transit

• Drama, regi av Christian Petzold
• Manus: Anna Seghers
• Med: Franz Rogowski, Paula Beer, Godehard Giese
• Tyskland 2018
• 1 time, 41 minutter

---