Flukt i nåtidens farger

Ved å flytte handlingen fra 1942 til i dag, blir Transit en relevant fabel om forfølgelse, forfalskning og forelskelse.

Filmen skaper en tidløs, evigaktuell fabel om undertrykkelse, om hvordan innviklede menneskelige forhold oppstår i et fiendtlig regime, skriver Einar Aarvig.

Einar Aarvig

Under Hitlers maktovertakelse i 1933, ble bøkene til den jødiske kommunisten Anna Seghers brent. Året før hadde hun, i romanen Die Gefährten (Følgesvennene), advart mot den nazistiske bevegelsen. Hun flyktet til Paris, men ble drevet videre til Marseille og Mexico da den franske hovedstaden ble invadert av tyske styrker i 1940. I Sør-Amerika var hun aktiv i den tyske motstandsbevegelsen og etter krigen vendte hun tilbake til hjemlandet som en aktet borger, hun var president for forfatterforbundet i Øst-Tyskland og ble gravlagt på statens regning.

Flukten til Mexico ble skildret i Transit fra 1944, der hovedpersonen har flyktet fra konsentrasjonsleir, tar over identiteten til en forfatter og forsøker å manøvrere seg ut av papirmøller, byråkrater og tiltagende kjærlighets- og lojalitetsproblemer i Marseilles og videre til friheten. Romanen er diktning, men bygger sterkt på Seghers egne opplevelser i en by med matmangel, fortvilelse og tiltagende, velbegrunnet paranoia.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP