Klisjefullt på bortebane

Iranske Asghar Fahradi er dobbelt oscarvinner og kjent for sine tette, minimalistiske dramaer, der intensiteten skrus til et par promille i hver scene og sisteaktene gjerne er så medrivende at man glemmer tid og sted.

Sosiale dramathrillere

Felles for hans mest kjente filmer er hverdagsliv skildret med håndholdt kamera, og komplekse historier blottet for overflødigheter. Dette finnes i Nader og Simin – Et brudd (2011), Fortiden (2013) og En Handelsreisende (2016). De sirkler rundt personlige hemmeligheter, stolthet og det finmaskete, usynlige nettet av normer, konvensjoner og uskrevne lover som påvirker alle i samtidens Iran. De begynner som realistiske, usentimentale dramaer og ender opp som høyspente thrillere. Problemer settes under debatt med nøye gjennomtenkte stikk til og finurlige omgåelser av den strenge iranske sensuren.

LES MER: Nader og Simin – Et brudd er eit intenst og meisterleg drama frå ein moderne iransk kvardag.

«Frodig»

Med Men alle vet, har Fahradi begått sin første film på et annet språk enn persisk. Vi begynner med nærbilder av tannhjul i et maskineri som viser seg å tilhøre klokketårnet i en spansk småby. Laura (Penélope Cruz) og barna hennes er tilbake i hjemlige trakter for å delta i familiebryllup. Mannen Alejandro (Ricardo Darin) er hjemme i Buenos Aires. Ekskjæresten Paco (Javier Bardem) har slått seg opp som vinbonde siden sist.

Filmen markedsføres som en psykologisk thriller, og innledes altså med en trivelig normalitet vi vet skal brytes. Her stifter vi bekjentskap med et rikt persongalleri som etter all sannsynlighet omfatter personer som planlegger en forbrytelse. Introduksjonen tangerer tidvis kitsch, med sin ildfulle presentasjon av de «frodige» typene. Ellers stødige Javier Bardem er særlig overspillende i tolkningen av sin vinbonde; en «herlig» levemann med ørering, skjeggstubber og et lidenskapelig forhold til drueranker, en sangviniker som bryter ut i spontan flamencodans i sin feiring av livet og festen. Den Gran Canaria-fødte verdensstjernen var mer nedpå og dempet som Bond-skurk. Fargene er sterke, de ytre virkemidlene betydelig heftigere enn i Fahradis iranske filmer. Her er både dramatisk regnskyll og Gudfaren-aktig bryllupsfest.

LES MER: First Reformed viser en prest i åndelig sammenbrudd og en verden mennesker er i ferd med å ødelegge.

Ibsensk

Cruz og Bardem har vært gift i snart ti år og har utmerket kjemi som gamlekjærester. Og sistnevntes innsats er betydelig mer solid i filmens to siste tredjedeler. Kjennere av Fahradi vil etter hvert nikke gjenkjennende til et Ibsen-inspirert kammerdrama, der hendelser en halv generasjon tidligere får store konsekvenser for nåtiden. Til sterke følelser og klaustrofobiske familiehemmeligheter som hveses foran håndholdt kamera i trange rom med murvegger og gulvfliser. En privatetterforsker med samme funksjon som Dr. Relling i Vildanden ordlegger de etter hvert tallrike ubehagelige sannhetene.

Mekanisk antiklimaks

En kidnapping er handlingens drivkraft, og det er et effektivt og (ofte i overkant) enkelt grep for å skape spenning. Man fjerner en person fra historien og lar det være opp til publikum å forestille seg hva som skjer med henne, mens klokker tikker og tidsfrister nærmer seg. I Men alle vet oppleves grepet som nettopp et grep, et ofte mekanisk handlingsforløp vanskeliggjør innlevelsen i dramaet. Vi blir fortalt at det er alvorlig, at mye står på spill, men føler det sjelden direkte. Det er som om filmen ikke egentlig ønsker å oppklare kidnappingen. Når den endelig gjør det, skal svaret på gåten vise seg å være antiklimaktisk og lite elegant.

Begivenhetenes gang formidles fra en allvitende forteller som er selektiv med informasjonen. Selv ikke hovedpersonene, de vi opplever hendelsene gjennom, er utenfor mistanke. De verste sidene ved den uoversiktlige (hvem er i slekt og hvordan?) storfamilien og tilstøtende personer kommer til overflaten, de bærer på hemmeligheter. Filmens menneskesyn er dystert, det viser seg at penger og kamp om eiendom er den avgjørende drivkraften hos de fleste.

LES MER: Andreasprisen 2013 gikk til Asghar Farhadi for hans filmatiske skildringer av mellommenneskelige forhold.

Bortekamp

Den kanskje mest påtagelige forskjellen fra Fahradis øvrige filmografi er fraværet av den usynlige makten, det allestedsnærværende, undertrykkende iranske regimet. Har han gjort seg for avhengig av sin diskrete skildring av hvordan statsapparatet hemmer normalt samspill mellom mennesker? I forsøket på å rendyrke det menneskelige, er det som om manuset mangler de rike dimensjonene som gjorde hans tidlige filmer så betagende, så tankevekkende.

Å konkurrere med seg selv er en vrien øvelse, kanskje særlig på bortebane. Men alle vet tåler ikke sammenligning med Farhadis iranske filmer, men på sitt beste er den intelligent, velkomponert og velspilt og de drøye to timene oppleves sjelden som lange. Men det er interessant at filmskaperen, som også har skrevet manus, får et mer teatralsk og kunstlet resultat når han filmer i store naturtablåer i Vesten enn i sine minimalistisk-klaustrofobiske innendørs-dramaer fra Teheran.

Men alle vet mangler mye av den tidligere selvsikkerheten og tyr for ofte til klisjefull og ukledelig latino-temperatur som kommer i veien for innlevelsen.

Det er all grunn til å håpe på at Fahradis neste film både vil være kjøligere og mer menneskelig.