Skrekken vi aldri kommer til å fatte

Filmens viktigste setning er åpningsordene til den fiktive hovedpersonen, Kaja. Idet hun går gjennom skogen mot teltleiren på Utøya – før Anders Behring Breivik utkledd som politimann begynner sin onde gjerning der, men etter at han har sprengt bomben i Oslo – vender hun seg mot kamera og sier: «Dette kommer dere aldri til å forstå.»

Det er en genial dobbelthet i utsagnet, skrevet av manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig. Først blir det en meta-kommentar til oss som ikke var til stede: Vi kommer aldri til å fatte det som snart skal spikre seg i kroppen og sinnet til disse ungdommene.

Så vender Kaja blikket vekk fra fotograf Martin Otterbecks kamera og snakker videre. Brått forstår vi at hun prater i mobiltelefon via øreledninger med moren som advarer henne om bombeanslaget i Oslo. «Jammen, mamma, vi er på en øy!» sier Kaja og mener at det må være verdens tryggeste sted.

To søstre

Manuset, som er skapt i tett dialog med flere overlevende fra Utøya, lykkes i å skildre forvirringen, fortvilelsen og dødsangsten som Kaja gjennomlever den neste timen, imponerende formidlet av skuespiller Andrea Berntzen.

En rød tråd blir hennes forhold til lillesøster Emilie. Kaja er litt oppgitt fordi Emilie er i dårlig humør og ikke trives helt på sommerleiren. «Vi skal jo grille i kveld og ha det hyggelig», forsikrer storesøsteren.

En drivende motor i fiksjonen blir Kajas ansvarsfølelse fordi lillesøsteren er i teltet da skytingen starter. Senere, da storesøsteren ligger gråtende i skogen, lover hun moren i en ny mobilsamtale at hun skal finne Emilie.

Ubehaget setter klørne i meg til nestsiste scene – nei, det er ikke sikkert at begge søstre vil unnslippe terroristens kuler.

Politisk refleksjon

Regissør Erik Poppe klarer på nennsomt vis å flette inn politiske refleksjoner uten at det blir tungt. Det skjer i en tidlig scene der et knippe ungdommer spiser vafler ved kiosken. Nyheten om bomben inni byen plager flere.

Gutten Issa mumler nedtrykt «nå sier de sikkert at en muslim står bak». «Ingen av oss har sagt det», svarer en annen. En etnisk norsk jente vil reise hjem, mens optimisten Petter minner om hvor bra de skal ha det på kvelden.

Så smeller det. «Er det fyrverkeri?» undrer en. «Nei, det er geværskudd, jeg husker lyden fra hjemlandet mitt», svarer Issa.

Subjektivt perspektiv

Resten av filmen, i 72 minutter, følger vi Kajas flukt i skogen og opphold flere steder før hun ender på stranden under en stupbratt klippe. Underveis løper ungdommer desperat mellom trærne og i vannkanten mens skudd og skrik lyder rundt dem. Filmen skaper en sanntidsopplevelse, slik den også er skutt i ett klipp.

Forvirringen og redselen som fem AUF-ere opplever der de ligger ved et grantre og omsider har fått varslet politiet over telefon, blir bare større og større. Da en gutt kaster seg skjelvende ned hos dem og sier at det er politiet som skyter, øker fortvilelsen til desperasjon.

Filmen synliggjør også hvor unge mange leirdeltakere var, som da Kaja finner en liten gutt i gul regnfrakk. Paralysert av skrekk klarer han ikke adlyde beskjeden om å ta av seg den lysende jakken idet han går inn i skogen.

En av filmens sterkeste scener er da Kaja løper for å finne Emilie og i stedet oppdager en jente som ligger alvorlig såret på marken. Det er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett. Her forenes angst og samhold, smerte og omsorg mellom to unge som aldri burde opplevd noe så forferdelig. Poppe har gjort en formidabel personinstruksjon med de to unge skuespillerne.

Ofrenes film

Bare én eneste gang, da ugjerningsmannen nærmer seg Kajas gjemmested, får vi se en uskarp silhuett av ham på berget.

For å forstå Poppes valg av et subjektivt perspektiv må man kjenne hans ambisjon. Han synes det er sagt rikelig om terroristens manifest og om rettssaken, dette som ga oss en grotesk sammenheng og logikk bak terrorhandlingen.

I stedet vil Poppe beskrive de unges kamp for å overleve det ufattelige, og gi ny oppmerksomhet til ofrene, de som ble drept og de som overlevde.

Som norsk kan jeg se at han har rett. Reaksjonen etter pressevisningen på filmfestivalen i Berlin var imidlertid blandet – noen klappet, men man hørte også buing.

Hvorfor kan jeg bare spekulere i. Er det så ubehagelig å oppleve virkningene av reell terror at enkelte ikke orker å se det? Eller trenger utlendinger, som ikke kjenner det norske terrorangrepet i detalj, å få vite mer om bakgrunnen enn det som sies med forklarende tekster sist i filmen?

Selv synes jeg Erik Poppe har laget en respektfull og gripende fortelling om det ufattelige ungdommene på Utøya gjennomgikk.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER