Film

Havet gir og havet tar

Innbyggerne på Lampedusa lever av det samme havet som flyktningene dør i. Dokumentaren Havet brenner tvinger deg til å sette deg inn i deres situasjon.

Hvis du ikke visste bedre, ville du antakeligvis trodd at Havet brenner var en spillefilm. Og det er forlokkende å la seg forføre av tanken av at dette er fiksjon, konstruert og iscenesatt av en regissør.

Men bildene av den lille båten, tunglastet med mennesker som dupper i vannskorpa, mens Middelhavet truer med å sluke den levende, er virkelige. Havet brenner er en dokumentar. Dette skjer akkurat nå, utenfor den italienske øya Lampedusa.

LES INTERVJU MED REGISSØREN: – Så lenge jeg kunne, unngikk jeg å filme død. Gang på gang møtte jeg døde kropper, døde barn, døde kvinner.

Ingen forklaring

Den lille øya med rundt 6.000 innbyggere har tatt imot nær en halv million flyktninger de siste tjue årene. Den italienske regissøren ­Gianfranco Rosi går rett inn i nyhetsbildet med sin dokumentar, men rapporterer ikke fra flyktningstrømmen på den måten vi er vant med.

Her er ingen forklarende voice-over, ingen intervjuklipp som setter bildene i sammenheng, ingen dramatisk musikk, ingen tekstplakater, annet enn i åpningen av filmen der vi får beskjed om at 15.000 mennesker har omkommet i forsøket på å krysse Middelhavet.

I stedet for å forklare og fortolke, gir ­regissøren oss situasjonene og bildene, nærmest uten replikker. Dermed blir ­filmen en åpen historie som tvinger oss til å gjøre egne refleksjoner.

Parallelle virkeligheter

På Lampedusa lever folk av det samme havet som tar livet av migrantene. Filmen tar oss inn i lokalsamfunnet, der vi møter Guiseppe i lokalradioen, legen Pietro, og ikke minst 12 år gamle Samuele, bestemoren Maria og faren som er fisker.

I tillegg får vi se en parallell virkelighet. Vi får bli med ut på havet, se hvordan utslitte migranter, slappe som tunge melsekker, dras ombord i redningsfartøyet, hvordan de blir møtt av hvitkledde hjelpere med munnbind, de myke kroppene mot de harde båtene.

Det er to historier som aldri berører hverandre direkte. Samueles liv er udramatisk. Han jakter fugler med sprettert, øver seg på å ro og pugger engelske gloser. Vi vet ikke om guttungen er klar over hvilke dødskamper som utspiller seg bare noen kilometer unna.

LES OGSÅ: Middelhavet er en viktig påminnelse om alle menneskeskjebnene som ligger gjemt i flyktningstatistikken

Små øyeblikk

Tidligere i år vant Havet­ brenner den gjeveste prisen på filmfestivalen i Berlin, Gullbjørnen, som første­ dokumentarfilm noensinne. Den er brennaktuell, men likevel tidløs i formen, og kan like gjerne ses som en fortelling om en liten gutt og hans hverdag som en fortelling om en av vår tids største humanitære katastrofer.

Gianfranco Rosi dveler ved detaljene. Vi er flue på veggen i de små øyeblikkene: Når den gravide flyktningen er på ultralyd, og når myndighetene fotograferer de nyankomne, som er pakket inn i varmetepper i glitrende gull. Når Samuele er hos optikeren og får beskjed om at han trenger briller, og når bestemor Maria ringer inn til nærradioen og ønsker seg en sang.

Havet brenner er langsom, stille og ­ettertenksom film, som både er poetisk og virkelighetsnær på én gang. Du må trekke dine egne konklusjoner. Det gjør den bare enda sterkere.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film