Film

Fabelaktig grensefabel

«Corn Island» er en perle av en film. En poetisk skildring av mennesker i skvis mellom politiske og militære makter.

En gammel mann ror på en stor elv. Han finner en liten holme. Han går i land, stikker hendene i jorda, og kjenner at den er næringsrik. Senere kommer han tilbake med tømmer, og begynner å bygge en hytte. Så tar han med seg barnebarnet sitt, en jente i begynnelsen av tenårene. De bosetter seg og dyrker mais.

Lavmælt

Film kan knapt bli mer lavmælt og poetisk enn dette. Det snakkes nesten ikke. Den lille holmen blir som en liten teaterscene hvor den gamle mannen og den unge jenta spiller urfortellingen om mennesker som finner nytt land og på sett og vis får livet til å fungere. De er helt tett på elementene. Det er som om også vi kjenner den kalde vinden og lukta av våt jord.

LES OGSÅ: – Suksess for slike filmer kan uansett ikke måles i antall kinobesøkende, sier Film fra Sør.

Lenge ligner filmen en fabel eller en gammeltestamentlig beretning. Den sklir rolig framover som en fortelling av Jon Fosse. Det tar lang tid før filmen hekter historien til et sted og en tid. Så kommer soldatene.

I filmens første replikk, etter vel 20 minutter, spør jenta bestefaren hvor de kommer fra, disse soldatene som kjører forbi i en båt. Senere kommer det andre soldater, med andre uniformer. Vi forstår at holmen ligger i elven som danner grensen mellom Georgia og selvstyrerepublikken Abkhasia. De to hører ofte skuddvekslinger.

LES OGSÅ: Georgia er en etnisk og religiøs ­smeltedigel

Utsatt

Det er vanskelig å forestille seg at en kan være mer sårbar enn disse to. Elva truer med å ta med seg jorda de dyrker og bor på. Når soldatene flyter forbi, ser noen av dem ubehagelig lenge etter den unge jenta. Vi må jo lure: Hvorfor velger de å bo slik? Vi får ikke svar, men kan anta at det er fordi det er bedre enn alternativene de har.

Filmen var Georgias bidrag til oscarutdelingen i fjor, og var blant de ni filmene som kom lengst i nominasjonsprosessen. Filmen er nok ikke for alle, særlig ikke de som begynner å klø på ryggen av fortellinger som beveger seg sakte. Likevel er filmen full av driv og nerve. Det er bare å sette seg godt til rette.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Film