Filharmonisk kraft – minus norsk
Oslo-filharmonien blar opp det beste sesongprogrammet på mange år. Men hvor blir det av vår norske sjel?
Når Oslo filharmoniske orkester tar fatt på en ny sesong, er det med solid blikk på det «klassiske» repertoaret i bred forstand. Seriøsitet er ordet, de store mestrene skal bringes til Norge – nok én gang. Det er et stort anliggende. Gull er gull, uansett hvordan man snur og vender på det.
CF-WESENBERG
Rett på: I løpet av rundt 45 konserter i 2018/2019-sesongen – altså friskt regnet 90 timer musikk, – finner vi 13 større verker fra det russiske repertoaret, mens to korte pluss Griegs pianokonsert fra det norske. Det er naturlig at sjef Vasily Petrenko i «utlendighet» vil spille seg hjem til sine røtter, men hvor blir det av våre?
Griegs a-moll, fantastisk, den holder til evig tid og er det klassiske ansiktet vårt utad, mange kan plystre den. Men jeg tror også publikum kan svelge Svendsens symfonier, og Halvorsens, for den saks skyld, Finn Mortensens «brucknerske» symfoni og Lasse Thoresen, Egil Hovlands konserter, Arne Nordheims Epiraffio og Wirklicher Wald, Harald Sæverduds symfonier, Fartein Valen, Arvid Klevens Lotusland, Ragnar Søderlinds og Halvor Haugs symfonier, puh ... jeg trekker pusten.
Det burde programkomiteen også gjøre.
Bestill abonnement her
KJØP
