Kultur

Forsker Jørgen Smedsrud har akkurat levert sin doktorgrad i pedagogikk, som tar for seg ­matematisk evnerike elever. Han forteller om da han som mastergradsstudent undersøkte tilfeldig utvalgte elever som hadde behov for spesialundervisning, ifølge PP-tjenesten.

– Disse var regnet som problemelever. Men den store overraskelsen kom da samtlige scoret skyhøyt på IQ-testene – med et snitt på 130. Ingen fra skolen ­eller PP-tjenesten hadde registrert dette som en faktor i vurderingen­ av elevene. De var åpenbart evne­rike, men i kartleggingen av adferdsproblemene var ikke det viktige faktumet om evnepotensial fanget opp.

Som konsekvens ble elevene frustrerte, og lot frustrasjonen få utløp i destruktiv oppførsel som ødela skolehverdagen for dem selv – og andre.

– Slik står skolen ofte overfor en fare for å utvikle psykososiale problemer, fordi man overser slike viktige ulikheter i intellektuell modenhet, sier Smedsrud.

LES MER: Kirkerådet frykter historieløst religionsfag

Skoleflinkhet

For Smedsrud forteller denne episoden noe om hvordan evnerike elever kan falle­ igjennom i skolesystemet.

Han er opptatt av å skille mellom evnerikdom og skoleflinkhet, og mener lærere ofte sidestiller de to elevgruppene.

– De skoleflinke, som oppnår toppresultater, er ikke nødvendigvis de med størst potensial til å prestere. Det som er felles for dem med gode karakterer, er at de er lydige, flittige og spiller på lag med systemet.

De mest evnerike er ofte mer utfordrende.

– De utfordrer og stiller veldig mange spørsmål kan de i enkelte tilfeller oppleves som slitsomme. Med manglende stimulering og utfordringer kan de utvikle det vi opplever som problematferd i klasserommet. Det er aldri vondt ment, men de kan ofte havne i clinch med både lærere og medelever, og mange får aldri anledning til å prestere ut fra sitt høye potensial, sier Jørgen Smedsrud.

LES MER: Jakten på foreldreinstinktet

Dropouts

Smedsrud mener vi har for lite kunnskap i møte med de evnerike elevene.

– Det er mange myter om at de er nerdete og introverte, men en rekke studier viser at det ikke er tilfelle. Men de ender opp med å misforstå seg selv, og tror de er dummere enn andre fordi de er annerledes. De utvikler ofte en sterk følelse av utenforskap, som er vond å bære.

Internasjonal forskning viser at en stor del dropouts i videregående skole kommer fra denne elevgruppen, men i Norge er ikke dette tallfestet.

– Men jeg er ikke i tvil om at vi rekrutterer mange dropouts blant de med store evner – og liten oppfølging, sier han.

– Hvilke tiltak må settes inn?

– Gi de evnerike elevene åpne oppgaver uten fasitsvar, slik at de får armslag til å tenke videre­ frem – og til siden. Felles for disse elevene er at de er ekstremt nysgjerrige, da må de gis rom til å tilfredsstille vitebegjæret sitt. Blir de avvist og ikke tatt på ­alvor kan det gi en dobbelt negativ ­effekt: de føler seg umyndiggjort, og havner i opposisjon til de voksne.

– Kompetente faglærere er selvfølgelig viktig, og ekstra stimulerende når det kombineres med kreativitet og engasjement.

– Forsøkene med forsert undervisning (flytte elever opp i klasse) har gitt en del positive resultater. Men igjen er det en svakhet at de som velges ut for forsert undervisning, utelukkende blir målt på karakterer. Og forsering må være mer enn mengde­trening, elevene må få anledning til å utforske både i dybde og bredde, understreker han.

Frustrerte foreldre

Selv om elevene som regel greier seg greit karaktermessig, kan de slite med å innarbeide gode arbeidsvaner, siden de møter få utfordringer eller motstand. Om dette oppdages først på universitetsnivå, kan det være for sent, påpeker Smedsrud.

– Vil du si at norsk skole svikter de mest evnerike?

– Jeg er tilhenger av enhetsskolen. Men det er et faktum at de negative tilbakemeldingene på læringsmiljøet vårt kommer fra yttergruppene, målt i gitte karakterer. Det ligger en forskjell i at de på øverste karakternivå ikke har lovfestet rett til spesielt tilrettelagt undervisning, slik de svakeste har. Dermed utdefinerer også lovverket en hel elevgruppes rettighet til tilpasset undervisning, mener Jørgen Smedsrud.

Også foreldrene til denne denne elevgruppen kan oppleve mye frustrasjon.

– De blir veldig fort sett på som broilerforeldre, med altfor høye ambisjoner på barnas vegne. Skolen har ofte en annen oppfatning, og motsetningene blir vanskelige å takle.

Voksne spørsmål

Det er ofte vanskelig for lærere å møte unge elever med vanskelige – og store spørsmål.

– Man forventer ikke at barn tar opp «voksne» spørsmål. Det finnes mange voksne hoder i barnekropper, som ser modne­ problemstillinger, men ikke blir møtt. Frustrasjonen oppstår gjerne når en ung elev tar opp spørsmål knyttet til undervisningen, som skolesystemet forventer at man aksepterer som udiskutable sannheter. Slike elever har ofte en asynkron utvikling, de kan ligge på eller under gjennomsnittet motorisk, mens de samtidig kan forholde seg til uvanlig avansert matematikk for sin alder, sier han.

– Når en åtteåring spør hvorfor det er så mye krig i verden, er det selvfølgelig vanskelig å svare på, men han eller hun må ikke avfeies. Det er fullt mulig å gi et innspill som kan løfte tenkningen et hakk videre, sier Jørgen Smedsrud.