På jakt etter foreldreinstinktet

40 foreldrepar er med i ­forskningsprosjektet Foreldrehjernen ved Aarhus ­Universitet. Prosjektet er ett av verdens ­første langvarige studier av de nevro­biologiske endringene som inntreffer når vi blir foreldre, og­ ­gjøres i samarbeid med ­Universitetet i Oxford.

– Selv vi som ikke er ­foreldre, ser hvor store omveltninger det medfører å få barn. Men i dag vet vi overraskende lite om hva som faktisk foregår. Nå ­håper vi å kunne bidra med noen ­flere svar, sier postdoktor Angus ­Stevner ved Center for Music in the Brain ved Aarhus Universitet i ­Danmark.

Også far

Han sier det var ­viktig for prosjektet å få tak i vordende foreldre, før mor ble gravid. Slik kan hjernen ­scannes i «normaltilstand» – før ­befruktningen. ­Siden vil de gjøre tilsvarende scanning like etter fødselen, og ett år etter.

Men det er ikke bare mødrene som skal hjernescannes.

– Vi vil også undersøke far. Forskningen hittil har ikke gitt påviselige endring i fars ­hjerne før og etter fødsel, men det vil vi også være åpne for at vi kan finne. Fedrene er uansett ­interessante som kontroll­gruppe opp mot endringene hos mor, sier Stevner, som har doktorgrad i nevrovitenskap fra University of Oxford.

Reagerer på gråt

Hormo­nelle endringer rundt ­graviditet og fødsel vet man en god del om, det er målbare ­størrelser som også endrer kvinnens ­adferd. Men fortsatt er det ubesvarte spørsmål rundt de ­hormonelle ­forandringene – er det en ­reaksjon på at man er gravid, eller et ledd i kroppens ­forberedelse på det nye?

– Hele forløpet av ­graviditet og fødsel er et samspill ­mellom hormonelle ­endringer, ­instinkter og erfaring. Vi er ikke ute ­etter oppskriften på en ­perfekt ­foreldrehjerne. Men det ­interessante er å finne ut hvordan hjernen endrer seg, og i hvor stor grad den bidrar til å styrke evner man har bruk for som forelder, forteller Stevner.

Leder for Foreldrehjernen, professor Morten Kringelbach, har allerede gjort forsøk som ­tyder på at hjernen er kodet til å reagere instinktivt på for ­eksempel babygråt:

Forsøkspersonene ble ­utsatt for gråt fra babyer – og fra ­voksne. Babygråt resulterte i en spesiell aktivitet i hjernens ­orbifrontale cortex, en del av hjernen som spiller en viktig rolle for følelser og ­beslutninger. Den samme aktiviteten var fraværende ved lyden av voksne som gråt.

Boostet oppfattelse

Spanske og nederlandske forskere har tidligere gjort målinger som ­viser viktige strukturelle endringer i kvinnens hjerne, før og etter at hun er blitt mor.

– Nerveceller i det vi kaller hjernens grå substans endret seg, og forskjellene var mest markante i de områdene som kobles til å tolke andres tanker og følelser. De endringene kan ha et klart formål ved overgangen til det å bli mor, sier prosjekt­leder Elseline Hoekzema ved Leiden Universitet i Nederland til ­videnskab.dk.

Andre forskere har også funnet betydelige endringer i kvinnens kognitive evner.

– Mye tyder på at oppfattelses­evnen får en boost under ­graviditet, som skaper en ­robusthet overfor de store ­omstillingene som kommer. Men her er forskningen foreløpig ikke entydig, sier Angus Stevner.

Fødselsdepresjon

Ameri­kanske forskere har sett på ­hjerneaktivitet hos kvinner like etter fødsel og fire måneder ­senere. De fant endringer i hjernens grå substans, i områder som er koblet til motivasjon som foreldre, bearbeiding av følelser og belønning.

Mange kvinner møter også 
en mørkere side ved det å bli 
mor.

– Å bli utsatt for fødsels­depresjon er en fryktelig ­skjebne i det som ellers skal være et stort høydepunkt i livet. Hva er det som går galt når du blir ­følelsesmessig adskilt fra barnet du har født, og gleden ved å bli mor – og i stedet møter en tung depresjon? På sikt er det noe vi håper å kunne øke kunnskapen om – og kanskje være med på å forebygge, tenker Stevner.

Han har forsket mye på kartlegging av søvnmønstre. Mye ­tyder på at søvnproblemer ­under svangerskapet er en med­virkende faktor i utvikling av fødselsdepresjon.

Forskningen på hjernens ­plastisitet, evnen til å omstille seg gjennom ny læring, er et felt der man fortsatt er i en tidlig fase. Nå vet man at hjernen evner å ­omstille seg i stor grad, også ­etter at vi er blitt voksne.

– Å få barn er en stor ­om­veltning, og det er viktig å få mer kunnskap om hvilke ­mekanismer som trer i ­funksjon i hjernens nettverk. De fleste ­forteller om et stort veiskille ved det å bli foreldre, vår ambisjon er å finne flere målbare endringer 
– ved scanning av hjernen, 
og ved adferdstesting, sier 
han.

Kunnskap

Han håper ­forskningen vil gi ny kunnskap på feltet, som så kan påvirke ­foreldrerollen – og hvordan den betraktes fra et kulturelt og ­samfunnsmessig perspektiv.

– Det kan igjen skape nye ­premisser for hvordan makt­haverne legger forholdene til ­rette for de som skal føde – og for småbarnsforeldre. ­Politikerne trenger kunnskap, og på sikt vil våre resultater kanskje endre ­beslutningsgrunnlaget for ­hvilke permisjoner og tiltak vi tilbyr nye foreldre, sier han.

– Vil hjernen etter en ­fødsel lære seg nye ting, som den kan bruke når neste barn er på 
vei?

– Det er et godt spørsmål 
– og det kan godt tenkes er ­tilfelle. Det er et spennende ­perspektiv som ligger enda et stykke frem i forskningen, sier Angus Stevner.

[ Les flere saker i vår serie om forskning her! ]