En dårligere poet enn Casper André Lugg ville ha fortsatt å skrive uklanderlig og klokt

Anmeldt av: Gunnar Wærness

Det fine med Mariabiotopene – Casper André Luggs sjette diktsamling – er at den slår en sprekk i et forfatterskap som raskt har etablert ham som en solid norsk sentrallyriker. For Lugg vil mer med diktene enn å behage leseren med skjønn sang og klar tanke, han plasserer seg selv i «den kontemplative kristne tradisjonen». Gjennom sin jevne rytmikk og detaljrikdom demonstrerer diktene i de fire første bøkene at de inngår i et større meditativt erkjennelsesarbeid, der tunge teologiske begreper som bønn, tilgivelse og overgivelse blir utprøvd i øyenhøyde og utendørs av en enkelt person, med alt det innebærer av tvil og tro.

Ordentlig ordkunst

Lugg debuterte i 2011 med Lite rekviem, deretter kom fire bøker tett i tett mellom 2015 og 2018. De fire første er nå utgitt i ett bind, Havet er her allerede, og de kan med fordel leses som ett og samme verk. Poeten beveger seg gjennom et flatt, gresskledd og havsnære landskap, mens han tar innover seg død og løsrivelse, sorg og forsoning, individuasjon og foreldreansvar, naturens velde og sårbarhet, øyeblikk og evighet, menneske og Gud. De sentrale bildene hentes fra møter med vær og vind, elementer og årstider, svaberg og skog, fugletrekk bort og hjem.

Og det er godt håndverk og klar tanke, ikke noe gnål eller elting, ingen iscenesettelser eller fiksjoner, det er ordkunst, men uten kunstferdighet. Som det står i boken Nymånedagene: «du merkes/ av vanviddet// som den mørke linjen/ i svaberget// der floen står/// din tilregnelighet/ er varsom// og usett// som et klyvende rådyrhode/ i vannskorpen». Det er sin tradisjon tro, men ytterst skikkelig. Og dessuten er det lenge siden «tradisjon» var en styggedom som prinsipielt burde unngås i poesien.

Innvendingen mot Lugg, slik han fremstår i de første fire bøkene – om jeg nå i embeds medfør skal forsøke å gjøre meg litt vrang – er at han har vært for ordentlig i sin tilnærming til den tidløse gullstandarden for norsk samtidssentrallyrikk, som i korte trekk går ut på at avskalling og enkelhet er en rakere vei til menneskets indre enn påfuglfjær og barokk.

 

LES MER: Gloria Gervitz' Migrasjonar er eit livsverk i ordets rette forstand

Urokkelig

For det er ikke alltid en urolig sjel kan finne ro i den jevne fraseringen som bærer gjennom hele Havet er her allerede. Hvert dikt opptar nesten akkurat like mye plass per side, som om diktsamlingene var en bønnebok eller en haikuantologi. Og iblant blir det litt vel etter boken, med én sammenknytende åpenbaring på slutten av hvert dikt. Observasjon, innsikt. Observasjon, innsikt. Ut på tur, aldri sur, aldri trassig, patetisk, selvopptatt, tarvelig. Når skal det rakne for ham? Og så er det plutselig jeg som blir trassig, sur, patetisk og selvopptatt i stedet, en vanlig synder som klemmer feil på kaviartuben og lar meg irritere av småting mens yogamatta råtner på loftet.

Jeg blir sjalu på Luggs tid, før jeg innser at det er nettopp her, i jevnheten og innstendigheten, i insisteringen på å møte verdens, sjelens, politikkens og naturens opphisselser med stillferdig urokkelighet, at dette forfatterskapets usiterbare gull er å finne. Det viser seg bare etter å ha lest en stund, det er som om diktene klarer å overføre sin egen åpne og sirkulære tid på leseren. Det er noe han bare gjør, gjennom diktene, det daglige oppmerksomhetsarbeidet: å ta den tiden det tar. Det er anti-samtid, men uten at vanlige innvendinger mot tidløshet biter på ham, han blir verken verdensfjern eller historieløs. Dette er godt demonstrert i boken Det store svaet: «arrmønsteret blir tydelig/ på avstand// avkvistede stammer/ ligger ordnet langs veien// de lyse hogstflatene/ har omtrent samme omkrets// som ansiktene på et klassefoto».

LES OGSÅ: – Tilgivelse handler ikke om å gi noe, men å la seg selv bli gitt, sier Casper André Lugg.

Løsere grep

Med fjorårets Tilgi det virkeliges blomstring, er det som om Lugg vil gå ut av sitt gode skinn. Stilen blir mer flerstemt, og yter dermed større motstand og gir flere mulige tolkninger. Og med Mariabiotopene har Lugg beveget seg ytterligere – fra å peke og reflektere til i større grad å bare være, uten å sortere inntrykkene til en mer samlet visdomsutøvelse. Lugg har nå fått et løsere grep om formen, en mindre målrettet tilstedeværelse i sitt eget verk. Dette betyr et oppbrudd fra en stabil og geleidende stemme, som har tillatt leseren å føle seg klok i poetens selskap.

Mister med vilje

I møte med Mariabiotopene vil nok flere lesere føle usikkerhet, versene er selvavbrytende: «biotop er intuisjon den sårede/ hjelperens stemme…». De fleste diktene er gjennomkorset av en kursivert andrestemme som både avbryter, utdyper, kompliserer og forstyrrer – som om den poesivennlige kontemplasjonen og visdommen har fått selskap av både ekstasen og distraksjonen. Da blir det selvfølgelig vanskeligere å henge med, og det er avgjørende for leseropplevelsen at man stoler på at Lugg har fortsatt sin erkjennelsesreise i poesien med samme integritet som før – for iblant mister han klinkekulene sine med vilje: «blanke svarte dryppe olje/ hendenes vridning bladet dryppe/ i det verdensporøse/som i et elveløp/ speilskiftningene utrår tanken/ tre ansikt bark ansikt».

Mer enn vis

Hva som motiverer kursiv og ikke-kursiv her er ikke lett å begripe, det klønete verbet «utrår» fremstår som høyst utbyttbart, og diktet toner ut i et slags mantra eller en påkallelse, men uten å ha samlet seg rytmisk, det er som om språket mimer krusningene i et vann, og samtidig setter saksen i sitt eget kjøtt. Og ja, det er ikke alle lesere som orker et slikt ekstatisk og flagrende språk, langt dårligere poeter enn Lugg har misbrukt tålmodigheten i århundrer. Men Lugg røper at han vet om det, og at han er villig til å ta risken: «nærvær sprenger ritualet» står det – midt i et dikt! Og sett i lyset av Luggs øvrige erkjennelsesprosjekt er det grunn til å bli glad av denne slepphendte og perforerte stilen – den gestalter en vilje til å være mer enn vis, og tar dermed til seg mystikkens kjerneinnsikt om at sannheten er større en visdommen, og at vandringene langs den smale sti ikke alltid er i samklang med skaperverkets sløsaktige overdådighet.

Inn mot verden.

I en tidligere utgave av Mariabiotopene, publisert i tidsskriftet Den engelske kanal i fjor, ble teksten innledet med de latinske ordene fiat mihi – kjent for de fleste som refrenget i Beatlesklassikeren Let it be, eller som det står i Lukas 1: 38, i svaret Maria gir engelen ved bebudelsen: «La det skje med meg som du har sagt». Dette er en av overgivelsens, akseptens og til syvende og sist troens kjernesetninger. Lugg skriver deretter, i klar forlengelse av andre skogsmeditasjoner i forfatterskapet: «I skogen står/ mitt minste kår.» Som jeg leser som en kobling mellom bønnen og oppmerksomhetens troper og den pågående miljøkrisen. Denne meditasjonen vender seg altså ikke bort fra verden, den leder i stedet rett inn i den, i en imøtegåelse av dens sårbarhet. Og det videre ordvalget til Lugg i åpningsdiktet, «blant de minste til syne…» alluderer dessuten til Matteus 25:40 «…det dere gjorde mot én av disse mine minste, har dere gjort mot meg».

Vanskeligere sang

Min konklusjon blir derfor at det som gjør Mariabiotopene vanskeligere enn Luggs tidligere bøker er en nødvendig komplisering av det kontemplative nærværet, og at dette bare kan bli virkeliggjort av mindre kontrollert stemmebruk. En sikrere stemmeføring ville blitt for selvsikker og avrundet. I sin tur ville det fått Luggs dialog med kjernesetninger fra evangeliene til å fremstå som simpelt tjuvgods. Det er ikke det denne boken skal være, den skal være «sangen i sitt flukthabitat». En dårligere poet enn Lugg ville ha fortsatt å skrive uklanderlig og klokt.

LES: Min tro-intervju med Casper André Lugg: – Tro avføder ikke visshet, men den kan avføde tillit

LES OGSÅ: Poeten Mei-mei Berssenbrugge var ikke redd for å bli assosiert med New Age i en tid da poesien skulle være konkret og intellektuell

---

Poesi

• Mariabiotopene
• Casper André Lugg
• Tiden

---