Kultur

Djevelens musikk er blitt liturgi

Tradisjonsmusikk: Hardingfela ble sett på som djevelens instrument, og både kirke og legmannsbevegelse stengte for folkemusikken. I dag inntar folkemusikken kirkerommene.

Hallvard T. Bjørgum er en av våre fremste folkemusikere. Han har ment at folkemusikerne fortjener en unnskyldning fra kirken, på linje med samene og taterne. Den har uteblitt.

– Meg bekjent har ikke kirken funnet det nødvendig å unnskylde seg. Kirke og legmannsbevegelsen utestengte folkemusikken fra kirkerom og bedehus. På 1800-tallet, under haugianismen, ble folkemusikktradisjonen i flere dalføre nesten ødelagt av Hauge-vekkelsen, forteller han.

I Setesdal har mye av tradisjonen overlevd, takket være ildsjeler og tradisjonsbærere.

– Men i Sirdal, Nissedal og Fyresdal er store deler av folkemusikkarven borte på grunn av Hauge-vekkelsen og pietismen som fulgte på 1800-tallet. De lavkirkelige stod i bresjen, men prestene var også strenge, og gjorde ikke noe for å dempe motstanden, sier Bjørgum.

LES OGSÅ: Benedicte Maurseth har aldri skjønt koblingen mellom folkemusikk og synd

Felebrenning

I en dokumentert historie fra Nissedal fortelles det om 17 spellemenn som møttes og brente felene sine, for å ta et oppgjør med syndens musikk.

– Det var et overgrep mot folkemusikken, og ødela mye av de rike skattene. I prestens begravelsestale i Bygland i 1883, ble det sagt om den avdøde spellemannen Neri Neset at «han hadde stor musikalske evne, men misbrukte den og levde den ut i et syndefullt liv», forteller Bjørgum. Holdningene spredte seg til lokalstyre og skolevesen.

– Men det var kirken som førte an, og mange spellemenn ble presset ut av lærerstillinger, forteller han.

Folkemusikken ble også truet av det kontinentale musikksynet som bredte seg på 1800-tallet, også i kirkemusikken.

– Det skapte en front mot den folkelige tonaliteten, med kvarttoner og det særpregede uttrykket som fantes i tradisjonsmusikken. Til sammen drepte dette mye av spillegleden hos folkemusikerne, det skadet rekrutteringen og førte til en rekke personlige tragedier, forteller Bjørgum.

Men ting har endret seg. Bjørgum betrakter det som har skjedd de siste tiårene som en liten revolusjon.

– Hardingfela fikk en renessanse, som begynte i det lavkirkelige miljøet tidlig på 1900-tallet, og kirken kom etter – men det tok noen tiår. Jeg er glad for at folkemusikken nå har sin naturlige plass i kirkerommet, også i liturgisk sammenheng, sier han.

LES OGSÅ: – Ordet synd har blitt tabu, sier den premiereaktuelle dramatikeren Terje Nordby

Uhørt

Komponist Henrik Ødegaard har trygt fotfeste i både kirkemusikk og folketradisjon. Han er en av bidragsyterne til ny norsk liturgi, med et Agnus Dei for fastetiden, basert på folketonen Slukt er dagens lyse flammer. Da han ble ansatt i sin første organiststilling i Heddal i 1980, inviterte han felespiller Knut Buen og folkesanger Ragnar Kvidal med på gudstjeneste.

– Jeg trodde ikke det var kontroversielt. Men selv i Heddal var det folk som mente det var uhørt å spille hardingfele i kirken. Slike reaksjoner finnes ikke i dag. En ny kulturåpenhet har gjort at man er kommet ut av sine respektive rom, og at tradisjonsmusikk kan ha en naturlig plass i kirken, sier Ødegaard.

Han gleder seg over at kirkerommet er blitt en arena der mange musikkformer kan møtes.

– Nå har de fleste folkemusikkfestivaler egen gudstjeneste, som en helt naturlig del, det var heller ingen selvfølge for 20 år siden, sier han.

LES OGSÅ: Første stavkirke på 900 år i Nord-Norge

Joik

Han mener spenningen mellom joik og kirkerom er en parallell til forholdet mellom kirkemusikk og folketradisjonen.

– Jeg vet at mange samiske utøvere nøler med å ta med seg den samiske tradisjonen inn i kirken. Jeg håper joiken kan finne sin plass i kirken på linje med folkemusikken, sier Ødegaard.

Han jobber mye med gregoriansk musikk, og kobler det lett sammen med det melodiske uttrykket i folkemusikken.

– Båndene mellom den gregorianske tradisjonen i middelalderen og folkemusikken, er åpenbar. Både i skalaoppbygning og i vokalteknikken er det slående paralleller – og i det rytmiske. Dette er lite dokumentert, men om det er kirkemusikerne som har vært på dans – eller om folkemusikerne har vært innom kirkerommet, kunne vært moro å finne ut. Folkemusikken er egnet for liturgisk bruk, og jeg har aldri klart å se det syndige i det folkelige uttrykket, sier Ødegaard.

ANMELDELSE: Solveig Leithaugs sanger berører oss

Utenfor kirken

Med reformasjonen forsvant gregorianikken i sin tradisjonelle form, selv om mange av reformasjonskoralene (og Luther-salmene) bygde på den tradisjonen. Folkemusikktradisjonen levde sitt liv utenfor kirken, selv under nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet, var det uaktuelt å innlemme folketonene i kirkerommet.

– Selv for folkemusikksamlerne Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling var det utenkelig å knytte de religiøse folketonene til kirkelig bruk. Lindeman satt på et enormt folketonemateriale, men i hans koralbok fra 1870-tallet finnes det ikke en eneste folketone. Det var først gjennom Eyvind Alnæs' koralbok fra 1926 at vi ble kjent med folketonene som nå synges til Den store, hvite flokk og Herre Gud, ditt dyre navn og ære. Alnæs var pioneren, og siden har folkemusikk-tilfanget økt jevnt gjennom senere revisjoner, forteller Ødegård.

ANMELDELSE: En musikalsk reise som både krever og fortjener tid

Slått

Komponistkollega Henning Sommerro har brukt både folkemusikk og andre sjangre når han komponerer kirkemusikk.

– Jeg finner et naturlig slektskap dem imellom, og har aldri reflektert over at det skal være en vanskelig kobling, sier han.

Men da han i 1978 fremførte en brureslått med Vårsøg og Skruk, kom det reaksjoner.

– Vi ble bedt om å endre tittelen til bruremarsj. «Slått» var tydeligvis et belastet ord.

I 1994 skrev han en gammeldansmesse til en festival på Røros, og den har vært i bruk siden.

Friksjon

– Det er flott at de to formene kan gå hånd i hånd, faren nå er kanskje at alt blir godtatt. Det er positivt med meningsbrytninger, og musikalsk kraft oppstår gjerne gjennom litt friksjon, mener Sommerro.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur