En seiglivet triumf

Ronnie MAG Larsen, anmeldelse@vl.no

50 sanger fordelt over fem plater – der hver sang representerer hvert år vokalist og primus motor Stephin Merritt har levd.

Dette er konseptet for 50 Song Memoir. Og selv om man skulle­ tro kvaliteten ville drukne i kvantiteten, er det ikke nødvendigvis tilfelle på dette albumet.

Alt er ikke like bra ved første gjennomlytting, men hver låt har noe ved seg. Et særegent sound, frasering i ­vokalen, et unikt ­instrument, eller en tekstvending som er fiffig, gjør at man lytter, med nysgjerrighet og godvilje.

LES OGSÅ: Stemmen til Alison Krauss er ikke nok

Kronologisk

Låtene er lagt opp kronologisk, starter med «66: Wonder Where I’m From» (Merritt er født i 65) og avslutter med «15: Somebody’s Fetish». Det første jeg gjorde var selvfølgelig å finne mitt eget fødselsår. «71: I Think I’ll Make Another World» traff meg med stryk og ukulele. Den naive teksten som kan være sett fra en liten gutts perspektiv, får også en slags kraft sunget av den nå 52 år gamle Merritt: «I Think I’ll Make Another World, And Fill It With Whatever I Want, No One Can Say I Can Or Can’t.» Premissene for konseptet gjør at tekstene får en dobbel virkning, der Merritt synger tilbake­blikkene om seg selv etter å ha levd gjennom alle årstallene, og at han også synger som personen i det gitte årstallet. Det er fascinerende.

Da The Magnetic Fields ga ut 69 Love Songs fordelt over tre plater i 1999, var enkelte av ­låtene såpass korte og snodige at det var fort gjort å anta at de var fyllmasse, selv om de ikke var det. Det blir litt annerledes på 50 Song Memoir, der hver låt står opp og forsvarer sitt årstall på egne premisser.

LES OGSÅ: Stavkirkeforskningen ligger brakk

100 instrumenter

Merritt synger på alt og spiller det meste selv, der han varter opp med over 100 instrumenter! Dette til tross så har han med seg cellisten Sam Davol, banjo og gitar blir traktert av John Woo, Claudia Gonson står for både perkusjon og piano, og sangerinnen Shirley Simms har vært med siden de ga ut Distortion i 2008. Hele prosjektet startet på Merritts 50-årsdag 9. februar 2015. Utfordringen for oss som lyttere, er å vite hvordan man skal gyve løs på et slikt prosjekt, som tar for seg et halvt århundre. Det er nesten som en opera, der den røde tråden også blir våre levde liv.

Det å huske hva man gjorde de første leveårene, er jo en krevende øvelse, men måten Merritt blander historier han har blitt fortalt om egen barndom, og nyhetsbildet på 1960- og 70-tallet, er virkningsfullt. I «68: A Cat Called Dionysus» synger han om hvor glad han var i kjæledyret før neste sang handler om det året Judy Garland døde. Så blander han inn politikk med «70: They’re Killing Children Over There».

LES OGSÅ: I skyggen av Wilders

Plagsomt

Med et såpass stort lerret å bleke skulle man kanskje tro at her er noe for enhver smak, men slik er det nok ikke. Den største utfordringen ved å høre 50 Song Memoir, bortsett fra tiden det tar å lytte seg igjennom albumet, er at Stephin Merritts vokal for ofte minner om Brad Roberts fra Crash Test Dummies.­ Dette er nok ikke århundrets oppdagelse eller utfordring, men når man først gjør sammenligningen, sitter det plagsomt i.

Da Billy Joel fylte 40 år, laget han hiten «We Didn’t Start The Fire», der han tok for seg over hundre hendelser som hadde skjedd fra han ble født i 1949 til 1989. Der konseptsangen blir brukt som pensum for amerikanske barneskoleelever, skal det holde hardt at Merritts femti fortellinger kommer til å oppleve det samme.

LES OGSÅ: Norges største pophåp om troen

Kulturelt fenomen

Det at The Magnetic Fields gir ut fem plater og femti sanger i et jafs – i en musikkverden der man stort sett gir ut en og en sang – er likevel beundringsverdig og motiverende. I et 50-års perspektiv så vil nok 50 Song Memoir bli stående som et kulturelt fenomen som på troverdig vis gjenspeiler den tiden og de generasjonene den omhandler. Og det er jo ikke alle tekstforfattere forunt.