Det udefinerbare «noe»

Låt: Pop

Ren Harvieu: «Yes Please»

(Bella Union)

Hennes andre album Revel in The Drama slippes 3. april. I desember kom forvarselet «Yes Please», en låt som har dette litt udefinerbare «noe» som skiller henne fra mengden av nye popsingler som går som en kjedelig strøm over landet.

Mellom innspillingen og utgivelsen av førsteplata Through The Night opplevde Harvieu noe hun referer til som en «freak accident». Ja, jeg måtte også google, og det dreier seg altså om en ulykke som skjer under høyst usannsynlige omstendigheter. Det hun sier er kanskje: «Ikke spør!». Uansett måtte hun tilbringe lang tid på sykehus og lære seg å gå igjen. Da den sterkt 60-talls popklassisistisk- og soulinspirerte plata kom, opplevde hun riktignok å få både listesuksess og anerkjennelse, men hun ble også droppet av plateselskapet Island, som signet henne da hun var 17.

Etter noen tunge år har Harvieu beredt grunnen for en «second coming» gjennom låtsamarbeid med Romeo Stodart fra bandet Magic Numbers. Den sakte, flotte singelen «Yes Please» viker ikke tilbake for litt god gammeldags popsensualisme, og Harvieu selv presser oppover patoskurven og slipper opp i vibrato akkurat på rett tidspunkt over toppen, slik som Elvis Costello gjør. Følges dette opp, kan albumet bli bedre enn den helt OK debuten.

Boklansering

Sondre Lerche: Alle Sanger Handler om Deg

Tronsmo Bokhandel, Oslo, 9. januar

Sangen om deg selv

Har man i høytiden vi nettopp har vært gjennom stått og strøket skjorta si i timen før en fest, kan man sikkert også ha opplevd det samme som jeg: Når et felt er blitt glatt, så har man plutselig strøket på seg en lang, vanskelig krøll et annet sted. I essayet «Litt om forfatteren» som nylig ble publisert på hjemmesidene til Flamme Forlag, skildres en karriere og selviscenesettelse mellom bred popularitet og popstjerneliv på en side og raffinement og egenrådig musikalsk ambisjon og utvikling på den andre. Flate og krøll, med eller uten vilje. Anledningen til at denne artige tunga-i-kjakan-teksten, omtalt som et «bonusspor», publiseres nå, er at artist Sondre Lerche gir ut sin første bok Alle Sanger Handler om Deg på samme forlag den 9. januar.

Boken er en samling av personlige essays om musikk, og mange vil allerede være kjent med Lerches inspirerte og kunnskapsrike skriverier gjennom langlesningstekster om blant annet a-ha og Morten Harket, Ariane Grande og Prefab Sprout fra før, publisert her og der, men i senere tid i Klassekampens musikkmagasin. Boklanseringen feires med samtale og signering på Tronsmo Bokhandel i Oslo på utgivelsesdagen.

Album:

The Who

WHO

Polydor

Hvem vet

Det er naturligvis ikke The Who sin feil at det er blitt som det er blitt.

Med sitt første album på 13 år er de seg da også bevisst den veritable nedturen til alt storformat rockerelatert i denne verden. På WHO, som kom i desember, tematiserer de to gjenlevende originalmedlemmene eget virke og egen posisjon i flere av sangene, uten å late som om de er noe annet enn det de er. Rockelegender i en verden der rock stadig spiller mindre rolle. Stadig vekk dedikert til musikken.

Høy lyd

Selv om The Who strengt tatt var min foreldregenerasjon sitt band, syntes også jeg på et tidspunkt i tenårene det var få ting som var tøffere enn forsterkervegger på scenen, trommesettet som vagget foran Keith Moon, høy lyd, Pete Townsend-vindmølleposering med gitaren og britisk rockattityd og –estetikk. Og dessuten inspirerte de fortsatt en masse band av neste generasjon jeg selv hadde hørt på, som for eksempel The Jam. Den samme fascinasjonen delte den gang mange i min omgangskrets.

Fylde

Noe har skjedd. Det er ikke slik at rock er blitt klassifisert ut en gang for alle i alle flater siden den gang, og så klart heller ikke slik at el-gitaren er forsvunnet fra populærmusikken. Men at ungdomsdyrking og variasjoner av villskap over seks strenger skulle få yngre mennesker til å gå amok og lage overskrifter på den måten The Who fikk til, er i dag helt utenkelig.

Seks tiår

En kort anbefaling som dette er ikke stedet for analysen av dét, rockens forminskede betydning, men faktum er i alle fall at The Who, kanskje overraskende nok, plutselig har gitt ut ei ganske vital og ålreit rockeplate i sitt sjette tiår som band. Det er bare vokalist Roger Daltrey og gitarist Pete Townsend igjen av den ikoniske kvartetten, mens bassistlegende Pino Palladino og Ringo Starrs sønn Zak Starkey kompletterer bandet.

Det er låter på tomgang her, spesielt mot slutten av albumet, men dagens The Who (det føles rart å si) skaper musikk med massevis av ekko fra klassiske innspillinger i egen katalog, som Tommy og Quadrophenia. Etter hvert ble jo fylde og stadionkvaliteter kjennetegnende for Who-soundet, ikke de kvasse greiene fra starten, og også her låter det bredt og stort, med mye fint gitarspill og pådrag i vokalen, slik som i det tverre høydepunktet «I Don’t Wanna Get Wise». Og fire-fem riktig gode sanger i platas første del, deriblant den nære balladen «I’ll Be Back» med Townsend på vokal, er da ikke så helt gæli for et band som uansett ikke har noe å bevise?

Ole Johannes Åleskjær

---

Fakta:

---