I dag har Dansens Hus i Oslo celebert besøk fra USA. Brenda­ Dixon-Gottschild var med da teater og dans begynte å samarbeide på 60-tallet. Som danser ble hun hanket inn til å jobbe­ med det prestisjetunge The Open Theatre, som ble trendsettende for denne nye tilnærmingen, som vi i dag ser ut-
spille seg på scener over hele verden. Kunstnerisk leder, Josep­h Chaikin lette etter «body people» som kunne bevege seg bort fra manusteatret og over til en form for fysisk teater.

Brenda startet sin ­karriere som utøvende danser, men begynt­e tidlig å undervise og etter hvert skrive bøker. Blant annet om «svart dans».

Fordommer

– Er det ikke diskriminerende å snakke om «svart dans»? Vi liker jo i vår vidunderlige, likestilte, globaliserte verden å tenke at fargen på huden ikke betyr noe?

– Når noen sier svart dans, snakker man ikke om hudfarge. Man snakker om en kulturell og sosial og åndelig estetikk, som kommer fra mange ulike kulturer overalt i Afrika. Svarte har mange ulike hudfarger, akkurat som hvite har ulike hudfarger. På 1800-tallet ble ikke irske folk betraktet som hvite da de kom til USA. Ikke italienere heller, eller tyskere, kan du forestille deg det?! De ble ikke kalt svarte, men de var heller ikke hvite.

– Hva var de?

– Det er vanskelig for h­vite mennesker å snakke om ­rasisme, for hvit betyr privilegert. Det finnes ei flott bok som heter­ How the Irish became white­. Og når vi snakker om svart dans, indikerer det heller ikke hudfarge, men samfunnsmessige forhold, påpeker Brenda Dixon-Gottschild der vi sitter i foajeen på Dansens Hus under hennes aller første norgesbesøk. Hun fortsetter engasjert:

LES OGSÅ: Dans med blinde

– Og denne «praktfulle globaliseringstiden» – den er ikke så flott. Vi kjenner rasismen og den kolonialistiske holdningen som aldri har forlatt de grupperingene som jeg er nødt til å kalle hvite. De såkalt hvite kulturene ser seg selv som hvite på grunn av overlegenhet eller privilegier. De er fortsatt preget av fordommer og betrakter folk som ikke ansees som hvite, som underlegne. Det foregår nå. Se bare på hva som skjer rundt omkring i verden, og særlig i Amerika og Europa for tiden – antisemittisme og nynazisme er på frammarsj. For ikke å snakke om framveksten av religiøse kriger – og da tenker jeg ikke bare på Al Qaida, men den kristne høyrebevegelsen i USA for eksempel. De har praktisk talt startet krig mot immigranter.

– Du finner ikke svarte på den kristne høyresida?

– Definitivt ikke. Trump har beveget landet i en slik retning at ingen aner hva som vil bli hans neste merkelige trekk. Det skjedde en fryktelig «backlash» ved valget av en svart president i USA. Isteden for at det ble starten på den nydelige, nye globaliseringen vi trodde det ville bli, vakte det et voldsomt raseri hos de ultrakonservative i USA så de vokste seg sterkere. Det var slik Trump ble valgt. Og han får seg til å si: «Make America great again», som om storheten var blitt borte på grunn av åtte år med svart president! Rasismen øker.

Blandede kompanier

– Hvordan vises dette i svart dans?

– Det finnes utrolig mange ulike sjangre naturligvis. Jeg vil gjerne trekke fram to forskere som har hentet inspirasjon fra to ulike kulturer – Katherine Dunham og Pearl Primus. Begge er døde nå. Dunham studerte dans på Haiti. Hun så og utforsket forbindelsen mellom afroamerikansk dans og haitisk dans. Primus dro til Nigeria. Hun koreograferte konsert-forestillinger av deres former for dans. Primus og Dunham er pionerer. De gruppene som kom etterpå, står på disse kvinnenes skuldre, for eksempel den norske gruppen Tabanka, som danser her i dag.

– Er det aktuelt for de svarte dansekompaniene å ta inn hvite dansere?

– Det handler ikke så mye om hvorvidt de er villige til å ta inn hvite dansere, som om hvorfor slike grupper eksisterer. Det bringer oss tilbake til fortellingen om rasisme. De fleste ballettkompanier er fortsatt nesten helt hvite. Det er ikke fordi svarte ikke studerer ballett. Det er ikke fordi de ikke er gode. Det henger sammen med den århundrelange kolonialistiske holdningen til svarte som under-
legne, som er så innebygget at man ikke engang vet at den finnes.

– Ville du helst at det alle grupper skulle være blandet, eller syns du det er interessant å ha ulike grupper – for å tolke samfunnet fra deres perspektiv?

– Jeg syns ikke det skal være enten eller, men begge deler. Dette er kjernen i å forstå dans som et barometer på kultur. Dans speiler samfunnet. Og fordi det er slike skillelinjer, blir det tydeligere. Vi må utfordre forestillinger som at tåspissdans er finere enn å danse barbent – alt som ødelegger for at vi skal kunne­ ha dette vidunderlige, globale fellesskapet, sier hun.

Dansende foredragsholder

Sin høye alder til tross har hun ingen planer om å pensjonere seg fra det travle pensjonistlivet. Og de som kommer til Dansens Hus i ettermiddag, vil få se en dansende foredragsholder, for hun er kjent for å bruke dans i formidlingen.

– Selv når vi sitter stille, beveger­ vi oss. Bevegelsen er livet­. Et bilde kan si mer enn 1.000 ord, sies det. Så kanskje en bevegelse kan si mer enn 1.000 bilder? Smiler Brenda Dixon-Gottschild.

Marianne Lystrup

kultur@vl.no