Putins politiske teater

Kremlologi var studiet av maktens bevegelser i den politiske ledelsen i Sovjetunionen. Under Stalins regime var beslutningsprosessene ytterst obskure. Offentlige utsagn var i alminnelighet villedende eller blank løgn. Kremlologene ble derfor sovjetpolitikkens teologer: de skulle tyde tegnene og dekode signalene for å avdekke hva som virkelig foregikk bak kulissene i Kreml.

I dag har kremlologien i alle henseender ett hovedtema: Vladimir Putin – hans maktutøvelse og politiske teater. For i Putins Russland, der lederen igjen omgir seg med sitt hoff, er selv den innerste sirkel av venner, ministre og rådgivere fordømt til å fortolke presidentens miner.

---

Roman

Giuliano da Empoli

Trollmannen fra Kreml

252 sider, Kagge forlag 2024

---

I Trollmannen fra Kreml inviterer den fransk-sveitsiske forfatteren Giuliano da Empoli oss inn i «tsarens» gemakker. Det har blitt en fornøyelig og fortryllende roman om maktens teater i det moderne Russland.

Putins sjefsideolog

Selv om Putin kanskje er bokens egentlige objekt, er hovedpersonen Vadim Baranov, en karakter som åpenbart er inspirert av Vladislav Surkov, en av Putins sjefsideologer frem til 2020, da han plutselig forsvant fra den politiske scenen.

Baranov inntrer i boken gjennom et tradisjonelt og stilisert grep: fortelleren reiser til Moskva for å gjøre research på forfatteren Jevgenij Zamjatin, mannen bak dystopiromanen Vi (1920), som inspirerte George Orwells kritikk av totalitarismen i 1984. Gjennom denne felles interessen blir forfatteren kontaktet av Baranov og transporteres snart til sistnevntes residens utenfor Moskva. Foran peisen, med et glass i hånden, fremfører Baranov en monolog om sitt liv som utgjør det meste av boken.

Baranovs liv er en studie i maktens teater. Det er et liv i sentrum av en verden der «ingenting er sant, og alt er mulig» – for å sitere tittelen til Peter Pomerantsevs bok om det moderne Russland. Etter Sovjetunionens fall, der den russiske offentligheten for lengst hadde glemt betydningen av etterrettelighet og enhver gategutt kunne bli milliardær på et øyeblikk, ble forskjellen mellom sannhet og fiksjon opphevet. Performance, prostitusjon og prosecco sto på menyen. Så lenge man begrenset seg til det som kunne anses som underholdning, var det meste tillatt.

Politikkens teater

Men denne deliriske friheten som Baranovs generasjon opplevde viste seg å være kortvarig. Gangsterne mistet kontrollen, og Putin, støttet av sikkerhetstjenestene, tok over både makten og pengene. Baranov er barnebarn av en aristokrat som holdte seg på armlengdes avstand fra sovjeteliten og gjemte seg i bøkene, og barn av en far som gjorde det ytterste med å tilpasse seg det samme regimet. Selv er han å regne som syntesen: retorisk og kulturelt dannet, distansert fra ethvert behov for makt, men derfor en perfekt tjener for makten.

Baranov studerer teater, men oppdager at det virkelige teateret finnes i politikken. Han følger i oligarkenes dragsug og ender opp som regissør for Putins politiske karriere. Baranov bestemmer selvsagt ingenting, men han legger til rette.

Kreml er et usedvanlig dypt kaninhull, og vanskelig er det å komme opp igjen

Gjennom ham får vi se bak teppet i de store stykkene i Putins politiske karriere: ubåtkatastrofen Kursk, håndteringen av Oransjerevolusjonen i Ukraina, OL i Sotsji, oppbygningen av den russiske nettroll-industrien, og så videre. Og fra Baranovs sentrale posisjon får vi se Putins blidgjørere komme og gå: president og statsminister Dmitrij Medvedev; Wagner-sjef Jevgenij Prigozjin; patriark Kirill; og dessuten Putins labrador, som han en gang brukte for å yppe med Angela Merkel.

For lite, for sent

Til tross for de enorme dimensjonene, forblir også romanen en livsfortelling. Baranovs observerende og analytiske blikk følges av en personlig undertone. Det er også et romantisk sidespor med Ksenija, kvinnen i hans liv, som nekter å la seg eie. Hun fungerer som en gjentagende påminnelse på at det finnes noen som aldri kan trollbindes.

Baranov får til slutt møte konsekvensene av det han har gjort i maktens tjeneste, og velger følgelig å forlate sin posisjon. Som en av få, stiger han ned fra solen, uten å bli brent av den.

Men han kommer ikke fra det uendret, og romanen peker på en slags forsoning i kjærligheten og familielivet. Likevel er denne avslutningen alt for lite alt for sent; den er først og fremst personlig og sentimental, ikke politisk eller etisk. Familiekjærligheten er ikke veien til sannhet eller forsoning i dagens Russland; den er for lengst blitt en del av Putins ideologiske univers.

Lærebok i politikk

Romanen forsøker altså å skrive frem innsiden av den russiske makten de siste tretti årene. Tidligere russisk diplomat Alexandre Melnik hevder at boken nærmest «har blitt en lærebok i historie og politikk for franske ledere». Da Trollmanen fra Keml ble utgitt i Frankrike, ble den hyllet og prisbelønt, men også kritisert for å være alt for Putin-vennlig. Det er den, utvilsomt.

Men problemet er mindre at den presenterer et sminket portrett av autokraten, enn at den forblir fanget i det moderne Russlands forførende og teatralske univers – det universet som gjør autokratiet mulig.

I dette universet handler alt om stil, om en form som kun har makten som mål

For også romanen risikerer å forføre oss, ikke minst følelse av at vi endelig vet hva som foregår. Oppdiktede dialoger settes sammen med avslørende detaljer om Putins morgenrutiner; i realiteten er det rykter vi like godt kunne funnet i indiske sladderblad.

Dypt kaninhull

Derfor er det kanskje i ideologiseringen av virkeligheten at romanen både er mest troverdig, men også mest problematisk: I dette universet handler alt om stil, om form helt uten innhold, altså om en form som kun har makten som mål. Det som tross alt gjør livet verdt å leve er ikke bare forsvunnet; nesten alle tar det for gitt at det er borte. Trollmennene i Kreml har kanskje også forhekset Empoli, som synes å være mer fascinert av fortellingene og magien i den forførende fortellingen, enn i virkeligheten.

I begynnelsen av boken, skriver fortelleren om Zamjaton, kritikeren av totalitarisme, at han «kjemper med litteraturens, teaterets og musikkens våpen; han har forstått at hvis makten eliminerer all ulyd, er Gulag bare et spørsmål om tid.» Men selv om Empoli åpenbart ønsker å avsløre ulyden, drukner den i larmen fra maktens teater.

For Kreml er et usedvanlig dypt kaninhull, og vanskelig er det å komme opp igjen.