Etter 12 måneder med pandemi har alt fra lyrikk og tegneserier til filosofi og medisinsk sakprosa tatt merke av tilstanden vi lever i. Alle leverer de sine bidrag til krisehåndteringen – enten det er til trøst, opplysning, dokumentasjon eller underholdning.
Eller litt av alt: Relativt tidlig i pandemien kom den underfundige kunstboka Corona før korona, av illustratøren Aslak Gurholt – en kretsing rundt ordet coronas mange betydninger (dette var før ordet ble så hverdagslig at vi nesten ikke tenker over det).
Pandemidagboka
Stort er spranget til de mer personlige loggene, som vi etter hvert har sett flere av. Rapportene og dagbøkene fra de første ukene med nedstengning.
[ Radioteater-sjefen: Riktig å legge ned ]
Linn Skåber var redaktør for boka 30 dager i april – en slags «kollektiv dagbok» med tekster fra kjente og ukjente skribenter fra hele landet. Maja Lunde ga ut De første dagene – en personlig bok om usikkerheten og hvordan det opplevdes da hjemmet ble stedet hvor alt skulle foregå. Andre bøker retter seg mot barn og ungdom. I Virusvår skriver ungdommer mellom 13 og 20 år om alt fra hjemmeskole og ensomhet, til avlyste fester, motivasjon og TV-vaner.
Det som om kroppen stønner: «Det er dette jeg lever med – gi meg noe annet nå!»
— Sara J. Høgestøl
Særlig bøker om de unges opplevelser vil trolig bli stående som viktige vitnesbyrd om hva disse dagene og månedene gjorde med oss. Som psykologen Lars Halse Kneppe peker på i vårt intervjuet med ham, har ungdommen måttet betale en høy pris – ikke mist psykisk – under epidemien.
Ikke mer nå!
Samtidig er det noe som stritter i mot ved tanken på å åpne bøker om koronaens tid. Det som om kroppen stønner: «Det er dette jeg lever med – gi meg noe annet nå!».
[ Maren Uthaug har skrive ein fabelaktig slektsroman med døden som knagg . ]
For min del fordampet slike antakelser da jeg likevel gikk løs på koronalitteratur i form av forlaget Kolons antologi Logg: Litteratur fra en pandemi. Hos Henning Hagerup og Kari Løvaas (sistnevnte også anmelder her i avisen) fant jeg noe jeg ikke visste jeg ville ha, nemlig skildringer av hverdag og død.
Tiden, til den stopper
Hagerup skriver om livet mellom leilighetens fire vegger sammen med kattene, hunden Cicero og samboer Elin. Den korte teksten byr på treffende betraktninger om oss. Hvordan vi behandler dyrene. Hvordan vi imøtegår krisen. Når tempoet skrus ned og noe står på spill, får tanken noe å jobbe med.
[ Bli venn med en raring. Det er det beste rådet jeg gir, sier psykolog Lars Halse Kneppe ]
Løvaas skriver om døden og tiden, intet mindre, som følelse og i et idéhistorisk lys, med sprang til både Paulus, Benjamin, Shakespeare og Celan.
Døden og dødsøyeblikket er livets mørke skygge. Pandemien har skjøvet dette ubehagelige faktum frem for oss. Litteratur og kunst kan hjelpe oss med å håndtere det.