Stillheten er trendy, men den kan også være utmattende

Da den fjerde boka i løpet av et drøyt år med ordet stillhet i tittelen havnet på skrivebordet mitt, skjønte jeg at det dreier seg om en trend.

Stillheten og skriket av Notto R. Thelle, Stillhetens gave av Tor Kristiansen, Skjør stillhet av Jostein Ørum, og nå til sist, Lyden av stillhet av Tomas Sjödin. Og de kristelige forfatterne er ikke alene. I bokhandelen kan du kjøpe bøker som Stillhet i støyens tid (Erling Kagge), Stillhetens råskap (Anders Meland) og Rom for stillhet (Kristin Flood).

Felles for bøkene er at de framstiller vår tid som en støyens tid, selv om Kagge er den eneste som eksplisitt har det med i boktittelen. Tomas Sjödin tegner et bilde av en jord – mindre er det ikke – der virkelig stille steder blir færre og færre. Han beskriver utviklingen som like alarmerende som klimagasser, overgjødsling og global oppvarming.

Er det så bråkete?

Intuitivt tror jeg vi nikker, men mens jeg sitter og skriver dette, registrerer jeg at er den eneste lyden som bryter stillheten er min egen tasting på laptopen, hvilket er atskillig mer stille enn den gangen man skrev på skrivemaskin. Jeg bor nærme sentrum i en ganske stor by, etter norsk målestokk, og jeg hører sjelden lyd verken fra biler, fly eller glade barn. Det siste skulle jeg gjerne hørt mer av.

[ Tomas Sjödin: – For oss sosiale er stillheten livsnødvendig  ]

En ting er den indre støyen. Det at vi selv tenker for mye på så altfor mange ting. Tankekjøret som oppleves som en indre trafikkmaskin uansett hvor stille omgivelsene er.

Men er ytre stillhet virkelig en mangelvare i vårt tynt befolkede land?

En liten stund

Nordmenn har en naturlig forkjærlighet for stillhet. Vi setter oss alene på bussen. Vi går lange turer alene på ski. En uke alene på hytta regnes som luksus. Kanskje slår stillhets-litteraturen så godt an fordi den taler til noe som alltid har ligget oss nær?

Stillhetstemaet gir gjenklang i en pietistisk kristendomsforståelse som har preget oss i generasjoner.

—  Per Eriksen

Bedehuset har sitt eget språk for dette: «En liten stund med Jesus, å, hvor den jevner alt! Så lyst og lett blir livet som før var mørkt og kaldt.» Men i pietismen er denne stunden nettopp liten, den finnes midt i det pulserende livet, og den er slett ikke ordløs.

Kanskje slår bøker om stillhet så godt an her fordi de spiller på lag med en dyp livsfølelse som mange bærer på. Og det gir gjenklang i en pietistisk kristendomsforståelse som har preget oss i generasjoner.

Ordløs bønn

Men det vokser også fram en tanke i noen av disse bøkene om at den egentlige kommunikasjonen starter der språket tier. «Den virkelige samtalen begynner ofte når siste ord er sagt», skriver Notto Thelle. Tomas Sjödin referere Moder Theresa som en gang ble spurt om hva hun sier til Gud når hun ber. «Ingenting, jeg bare lytter.» «Men hva sier Gud til deg, da?» «Nei, han sier ingenting han heller.. han bare lytter, han også.»

[ Magnus Malm kunne trengt mer bakkekontakt i bok om kristen ledelse ]

For den som kommer fra en støyende religiøs bakgrunn, kan dette oppleves befriende. Det er ikke vanskelig å forstå trettheten på ord, og befrielsen i å slippe ned skuldrene og kunne være ordløs overfor Gud.

Først var ordet

Men den svenske teologen Stefan Gustavsson problematiserer tanken om at Gud aller best kommuniserer i det ordløse. Han skriver i boka Her for å bli: «Ifølge kristen tro er ikke stillheten det opprinnelige. Det er ordet.»

Han går mot strømmen og stiller seg kritisk til åndelighet som søker seg bort fra fellesskapet og inn i ensomheten. Han ser på ørkenfedrenes livsvei som en avsporing fra Det nye testamentets stadige vektlegging av fellesskap som Jesus-etterfølgelse.

Den svenske teologen Stefan Gustavsson problematiserer tanken om at Gud aller best kommuniserer i det ordløse.

—  Per Eriksen

Gustavsson beskriver språket som det avgjørende kommunikasjonsmiddelet mellom Gud og mennesker: «Siden Gud taler til mennesker på menneskelig språk, er menneskene velkommen til å tale til Gud ved hjelp av menneskelig språk.»

Stillhetens vrangside

Jeg tror egentlig ingen av de forfatterne jeg refererer til vil være uenig i dette. De nevnte bøkene handler da også om så mye mer enn stillhet.

Men kanskje kunne det vært nyttig også tydeligere å beskrive stillhetens vrangside?

[ «Smak tausheten», er mottoet til bryggeriet La Trappe.  ]

I den klassiske sangen Sound of Silence uttrykker Paul Simon det slik: «Fools, said I / You do not know / Silence like a cancer grows». Her er stillheten et uttrykk for sammenbruddet av kommunikasjon.

Eller som i Merethe Lindstrøms Nordisk Råds-vinnende roman Dager i stillhetens historie, der det handler om et ektepar fanget i fortielse og taushet.

Utmattende stillhet

I løpet av det siste året har mange på grunn av en verdensomspennende epidemi blitt tvunget inn i den stillheten som først og fremst er utmattende og tom. Kanskje morgendagens bøker vil handle om fellesskapets gleder og byens mange lyder som gaver fra Gud? At Gud rett og slett lar seg finne midt i det støyende livet, og i de helt vanlige, småstressede hverdagene vi lengter tilbake til?