Bøker

Traume på utstilling

I år er det ti år siden 22. juli-terroren. Like lenge har vi forsøkt å sette ord på det som skjedde og på det vi føler.

En av mine sterkeste kunstopplevelser er fra utstillingen «Vi lever på en stjerne» om 22. juli i 2014. Bak en luke i verket 66 minutter skjulte det seg et lite gjemmested for barn. Et lite soverom med seng, kosedyr, bøker, tegninger og en TV-skjerm. Kunstneren Lotte Konow Lund hadde spurt sin niårige datter hva som måtte til for at hun skulle holde seg helt i ro i 66 minutter, tiden skytingen på Utøya pågikk.

Så mange uttrykk

66 minutter er et av de mange omtalte verkene i boka Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder (Universitetsforlaget). Redaktør Anne Gjelsvik har ønsket å undersøke akkurat hva det er kunsten og kulturen har bearbeidet i de nå snart ti årene som er gått. Når vi snakker om 22 juli er det ikke bare selve hendelsen, men også tiden før og etterpå, om den norske velferdsstaten, om vår håndtering av katastrofen, om hva den har gjort med oss og hva den symboliserer.

Der sakprosaforfatterne var relativt raskt ute, tok det lenger tid før vi fikk se film og TV-serier i storformat. Levende bilder oppleves mer invaderende for mange, og Erik Poppes kinofilm Utøya 22. juli ble sterk kost. Verken her eller i Sara Johnsen og Pål Sletaunes TV-serie 22. juli (2020) er for øvrig terroristen prioritert som synlig karakter.

I forbindelse med tiårsjubileet er en rekke nye bøker på trappene. Det gjenstår å se hvordan disse skiller seg fra utgivelsene de første årene.

Ingen enkel oppgave

Kunst- og kulturuttrykk, så forskjellige de kan være, kan gi oss utløp for sorgen, fortvilelsen, redselen og sinnet vårt. Det kan berøre noe ordløst, la oss skimte noe «utenfor tiden». Kunst kan hjelpe oss med å tyde det som skjedde og bedre forstå oss selv som sårbare mennesker og som samfunn. Dermed kan den også være med å berede grunnen for hvordan vi håndterer nye prøvelser, selv om ingenting kunne ha forberedt oss på 22. juli. Særlig ikke de som ble direkte berørt.

Kunsten kan også være med å berede grunnen for hvordan vi håndterer nye prøvelser.

—  Sara J. Høgestøl

Minnearbeidet etter 22. juli oppleves sårt for mange. Ikke minst speiles dette i mottakelsen av planlagte minnesmerker. Jonas Dahlbergs skulptur Memory Wound – som skulle ta form som et «sår» i landskapet ved å dele odden Sørbråten ved Utøya i to – ble forkastet etter protester fra naboer i området. Også det nye planlagte minnesmerket på Utøykaia har blitt møtt med motstand.

Et annet kontroversielt prosjekt var Vanessa Bairds veggmalerier til det nye regjeringskvartalet. Bildet Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene ble fjernet fordi det minnet ansatte i Helse- og omsorgsdepartementet for mye om terrorhandlingene.

Mange tidsløp

Cirka 66 minutter var tiden det tok terroristen å drepe 69 mennesker på Utøya. Og å såre og skade så mange. Tiden etter angrepene på Utøya og i regjeringskvartalet opplevdes istykkerslått, splintret, skriver Helge Jordheim i Bearbeidelser. Bøker, bilder, film og musikk ble forsøk på å sette sammen delene igjen.

Ti år senere leter vi fremdeles etter måter å bearbeide det som skjedde på. Trolig er vi bare så vidt i gang.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker