Det er umulig å ikke sperre opp øynene når man som kunstanmelder kommer over bøker av andre kunstanmeldere som ikke er kritikk. Spesielt, som tilfellet er med Maria Gainza debut, en roman. Synsnerven handler likevel, ikke overraskende, om både kritikk og kunst.
I likhet med forfattere som Karl–Ove Knausgård og Vigdis Hjorth her hjemme er likevel dette det man kan kalle «virkelighetslitteratur»: Forfatteren trekker veksler på sitt eget liv, sin egen praksis.
Sitatmaskin
Samtidig er dette en ganske eksperimentell roman som hopper rundt mellom forskjellige virkelighetsnivåer. Hovedpersonens fortelling – en kunsthistoriker som lever av å vise rike turister kunst i Buenos Aires – er egentlig bare et bindeledd mellom en lang rekke tanker om kunst, språk og hvordan man ser verden og seg selv. Men først og fremst består den av lengre partier hvor vi presenteres for forskjellige kunstneres liv og verk.
Gainza er også en sitatmaskin av dimensjoner, hun så og si tenker eller snakker gjennom historiens store forfattere og tenkere, men dette blir i grunnen sjelden påtatt: Sitatene henger godt sammen og illustrerer kanskje også det faktum at man som kunsthistoriker eller kritiker gjerne tenker ved å hekte sammen sekvenser av det andre allerede har pønsket ut. Vi serveres notabiliteter på et sølvfat: El Greco, Toulouse-Lautrec, Henri Rousseau, Gustave Courbet, Theodore Gericault, Stendhal, Carson McCullers, AS Byatt, Giuseppe Tomasi di Lampedusa, T. S. Eliot og mange andre.
Fremragende stilist
Det er nærliggende å tenke at en roman lett ville knele under vekten fra alle disse sentrale figurene. Men dette er ikke bare en kritiker som ikler seg fiksjonens form for å skravle om sine yndlingskunstnere. Gainza er en fremragende stilist og hennes observasjoner av alt fra helt hverdagslige fenomener til tanker om døden, flyskrekk og hva et menneske egentlig består av er fremragende.
Spesielt interessant er boka når tankene rundt – og beskrivelsene av – kunstverk sklir over i hovedpersonens eget liv, som når hun sitter på et venteværelse før en legetime. Som ved en skjebnens ironi skal hun undersøkes for potensiell sykdom i øyet – og det er da hun får øye på en reproduksjon av den amerikanske maleren Mark Rothko. I møtet med maleriet (eller reproduksjonen av det) støter hun også på sin språklige begrensing som, når hun beskriver den, blir forløsende.
Svett kjøttstykke
«Kan hende har det å betrakte et Rothko-maleri noe av en åndelig opplevelse ved seg, men da på en måte som ikke åpner for ord. Det er som å besøke en isbre eller krysse en ørken. Sjelden blir språkets uegnethet så åpenbart.» Men så er det nettopp umuligheten av å beskrive som blir beskrivelsen, noe som blottlegger en nerve i betraktningen som leder tilbake til legebesøket. «Den [plakaten/maleriet] får meg til å føle meg unik: den brutale ensomheten i dette svette kjøttstykket som jeg er. Den minner meg på at jeg lever, og det gjør meg trist, som når noen omfavner et løfte om lykke de vet ikke kommer til å vare.»
Hva skjer egentlig her? Kunsten gjenspeiles i livet og omvendt, men utgangspunktet for boka («kunstanmelderen som skal skrive en roman») overskrides og hele teksten transformeres til noe særegent litterært. Det er en presis klo i skildringene som blir drevet frem av et inderlig begjær etter å forstå, men også en fascinasjon for skjønnhet og odde detaljer som drar beskrivelsen videre i pussige retninger.
Presis speiling
Jeg har stor sans for hvordan Gainza speiler sin egen sårbarhet i kunstverkene hun skriver om – ja, forstår seg selv gjennom dem – for det er jo nettopp avstanden mellom verket og den som betrakter det som fører til at vi ikke klarer å se den praktiske verdien kunsten kan ha for oss.
Denne glidende overgangen mellom den som ser og det som blir sett kan minne om Rachel Cusks romaner, hvor presisjonen i hovedpersonens tanker om seg selv blir desto sterkere fordi hun hele tiden ser seg selv via andre, og dermed blir hun selv en krystallklar speiling på avstand. I denne romanen er det kunstverkene som blir et slikt speilkabinett for hovedpersonen. «Man skriver noe for å fortelle om noe annet», som hun sier.
For dypest sett handler litteratur og kunst – slik jeg forstår Gainza – om å begripe seg selv og verden man lever i. Denne romanen bringer oss litt tettere på målet.
LES FLERE BOKANMELDELSER:
• Skuffende fra amerikansk mester: Don Delillo er retningsløst pessimistisk
• Asle Toje skriver godt og tidvis morsomt, selv om det kan være i overkant pompøst
---
Bok: Roman
- Maria Gainza
- Synsnerven
- Cappelen Damm, 2020
- Oversatt av Signe Prøis
- 160 sider
---