At det skulle gå 27 år ­etter debuten til Thure Erik Lund før en av ­bøkene hans blei oversatt for første gang, er sensasjonelt og ganske forståelig på samme tid. Forfatteren har for lengst befesta sin posisjon i det norske litterære landskapet med sine viltvoksende fiksjoner og en språklig eiendommelighet som nettopp er betinga av særnorske, for ikke å si særøstmodumske forhold. Når den tyske oversettelsen av Grøftetildragelsesmysteriet (1999) likevel blei lansert på Frankfurt-messa i fjor – hvor Norge attpåtil sto som årets gjeste­land – var det altså en begivenhet, og man kan ikke annet enn å applaudere­ ­pågangsmotet til oversetter Matthias Friedrich.

Romanen som beskriver den internasjonale lanseringa, Frankfurt, kan i seg sjøl tjene som et eksempel på hvorfor Lund ikke er blitt oversatt tidligere. De første setningene er nemlig så dårlig skrevet, at jeg ikke vil bruke spalteplass på å gjengi dem. Hvordan oversette tekst som tilsynelatende er såpass sammenraska narrativt sett og skjemma av språklig slurv?

Skjulte strukturer

I en oppsummerende og litt uelegant tone, forteller forfatteren om sin ankomst ved bokmessa i en Citroën DS fra 1974, og den påfølgende sosialiseringa med bransjefolk bak stands og boder. Snart hengir Lund seg til lengre essayistiske haranger om forskyvninga fra mangfold til ­enfold i litteraturverdenen, for å parafrasere litteraturforsker Cecilie Napers beskrivelse av den tiltakende kommersialiseringa i bokbransjen.

Bøkene som frambys rundt den messeomvandrende Lund kan nettopp «fungere som hvilke som helst andre gjenstander, og på alle måter kan de sammenlignes med den uhyre mengden av ‘ting’ som finnes i den ­moderne verden, i den globale forbruker­eksistensen». På denne måten er bokmessa i Frankfurt et godt eksempel på hvordan litteraturens innsikt og dybde reduseres til «ren overflate», mens de penge­styrte strukturene som formstøper våre leservaner og i andre rekke påvirker vår kultur så å si innenfra, holdes skjult «i det store avstengte rommet» hvor messepublikummeren ikke har tilgang, «i annenetasjen der».

Kvantemekanikk

Thure Erik Lund er altså henvist til å surre rundt for seg sjøl i første etasje­, som nyoversatt forfatter­ og ­levende reklameskilt for «den norske storsatsningen av året». Han innser etter hvert at de vennlige smilene til forleggerne kun er dårlig tilslørte flir.

For å roe det hele ned, tar Lund seg en kaffekopp. Han får tinga litt på avstand, og kjenner seg ikke like paranoid. Men så blir han likevel innhenta av stemme­bråket fra litteraturkommunikasjonen som foregår rundt ham. På merkverdig vis vikles teksten inn og ut av en rekke litterære sjangre og stemmeleier over de følgende sidene: Fornøyelig etter­aper Lund krimmen, heimstadsdiktninga og kjøkkenbenkrealismen, før vi ender opp på et gjørmete jorde hvor Tomas Olsen Myrbråten gjør sitt litterære comeback. Den navngjetne hovedpersonen fra Myrbråtenfortellingene står med ett og kikker ned i en ytterst hjemme­laga partikkelakselerator som en skikkelse ved navn Walter har gravd ned i bakken. «Kvante­mekanikken kan jo få en og samme partikkel til å være på to steder samtidig», sier Walter og henviser til den delen av fysikken som i størst grad kaster om på den virkelighet vi tar for gitt.

Skrøne som funker

Dermed begynner det å demre for meg hva det noe rotete og ganske uforutsigbare litterære opplegget i Frankfurt egentlig går ut på. At noe kan være på to steder samtidig – reint commonsensisk synes det å være en umulighet, men innafor kvantemekanikkens logikk er jo kjensgjerninga den mest åpenbare forklaring. Den vellykka fiksjonen klarer noe av samme kunststykke: Litteraturens språk kan heve seg over det kommuniserende, ved å underliggjøre og poetisere, samtidig som innsiktene formidles gjennom ei skrøne som funker, som vi trur på.

Slik blir fiksjonen sannere enn virkeligheten, slik er den på to steder samtidig. Og vi bryter den store overflata. Men da må språket være kranglete, mener Lund, fortellinga uhøvla og egenrådig, forfatterens planer må være provisoriske og åpne, som en motsats til den forflatende kommunikasjonen, den identitetsskapende meningsutvekslinga og de strømlinjeforma forbrukermønstrene. Eller som Ludvig Andersens sier i romanen Compromateria (2002): litteraturen må være «grusaktig, skranglete, abstrakt».

Dårlig med vilje

Kunsten å skrive dårlig med vilje, er med andre ord en bearbeida metode i Lunds verden. Med årets korte roman får tankegodset sin hittil mest krakilske og performative framvisning: Sammenføyninger knaker faretruende i skjøtene, setningene vakler på grensa til det uhåndgripelige, og i fortellinga om Tomas og Walters biltur nedover Europa, nekter forfatteren å forholde seg til verken kronologi eller andre psykorealistiske spilleregler.

Av og til er det befriende, og romanteksten er stundom på høyde med de prisbelønnede bøkene fra tidlig 2000-tall. Oftere er scenene mer som skisser ­eller anslag å regne, fragmenter. Og tidvis virker passasjer direkte uferdige, hvor replikkene mellom Walter og Tomas står som lysende piler mot forfatterens intensjon. Med Frankfurt har Thure Erik Lund satt seg fore å demonstrere fiksjonens halvgale, farlige sannsigerpotensial. På veien ser vi en forfatter som noen ganger gir blanke i fortellertekniske detaljer og språklig finjustering. Kanskje det går ut på det samme.

LES OGSÅ:

Anmeldelse av Heroin Chic: Maria Kjos Fonn skriver spektakulært godt

Anmeldelse av Sandra Lillebø: Når det står om livet, er løsriving påkrevd