Bøker

Skuffende fra amerikansk mester: Don Delillo er retningsløst pessimistisk

Don DeLillo samtidsdiagnoser har gjentatt ganger vært blant de mest minneverdige i litteraturhistorien. Denne gang er det snarere en skisse vi presenteres for.

Vi er blitt mer og mer avhengig av digitale hjelpemidler. Hva skjer den dagen ting bryter sammen? Dette er temaet for Don DeLillos siste roman – skjønt lang novelle er mer betegnende for denne episodiske, lille fortellingen.

###

Vi bringes tett på Max og Diane, et par som gjør i stand en middag, mens de venter på at en sportssending skal begynne på TV. De befinner seg et sted på Manhattan. De har selskap med Martin, en tidligere student av Diane, som har en enorm fascinasjon for Albert Einstein. Samtidig sitter Jim og Tessa i et fly på vei mot Newark: De er ventet til nevnte middag. Også de følger med på hva som skjer på skjermen foran dem.

Så blir alle skjermer svarte.

Stabiliserende scener

Effekten er naturligvis mest dramatisk for paret i flyet, siden styringssystemene påvirkes. Landingen gjennomføres, men ikke helt uten komplikasjoner: Bakken treffes hardt og flyet sklir bortover rullebanen. Flere skades og hysteri bryter løs. Etter en runde hos legen klarer de seg likevel fint.

Men det er i grunnen ikke mye til handling i denne fortellingen. De litterære høydepunktene ligger snarere i små observasjoner, som når Jim og Tessa i en buss på vei til legen legger merke til en kvinne som jogger. En voksende fornemmelse av katastrofe søker stabiliserende punkter, hverdagsscener som gjør det mulig å forestille seg en normalitet igjen. «Ute på gaten snakket de om den joggende damen de hadde sett da de satt i minibussen. Det ville ha vært oppmuntrende å se henne igjen.».

Ellers består fortellingen for det meste av korthugde setninger eller kvasifilosofiske betraktninger som tidvis er fine nok, men som sjelden er særlig opplysende. Det er åpenbart at DeLillo vil være kritisk til vår tids blinde tiltro til teknologien, for det er stadige stikk til både sosiale medier, smart-telefoner og den generelle avhengigheten av digitale nettverk. Likevel kan jeg ikke si jeg lærte noe nytt av å lese denne romanen. En del er på grensen til å være floskler.

Undergangshistorie

I det hele tatt er Stillheten skuffende lesning, spesielt fordi jeg ser rester av DeLillos satiriske brodd, som var mest kvass i klassikeren Hvit støy (1985), men også den spenstige kritikken av ønsket om udødelighet i hans forrige roman, Zero K (2016). Problemet er todelt. På den ene siden er de tankene som kunne ledet frem til innsikter for fragmenterte og antydende, og på den andre siden er stilen gjennomgående deklamerende og pompøs. Det er mulig dette skal være vittig, men jeg kjøper ikke helt metoden. Det hele fremstår som stivt og mer som en samling notater til en roman enn et selvstendig stykke tekst.

Teksten er også retningsløst pessimistisk og innadvendt i sin kritikk, til forskjell fra romanen Point Omega (2010), hvor DeLillo brukte kunst som en modell for å vise hvordan langsom tid kunne få oss til å tenke. Her er det ingen motpol til dystopien, det er snarere en slags svanesang, en undergangshistorie. Han skriver: «Det later til at alle skjermer er tømt for innhold, overalt. Hva gjenstår som vi kan se, høre, føle?» Jaha, men jeg tenker jo at det er litt av hvert å se og føle, jeg da, deriblant å lese romaner.

Fast i skissestadiet

Denne romanen, derimot, gjentar flere ganger at folk blir sittende å se inn i de svarte skjermene sine, selv om det ikke er noe å se der. Hele fortellingen slutter til og med der – med den sorte skjermen. Problemet er at kritikken blir for generell og for lite selvstendig, mens vi på samme tid ikke serveres noe alternativ retning å se i. Surheten i samtidsbetraktningene blir sittende fast i skissestadiet uten å komme seg i mål hverken som diagnose av vår digitale virkelighet eller som litterært prosjekt.

LES OGSÅ:

Anmeldelse: Jon Fosses nye roman «Eg er ein annan» er, om mogleg, betre enn forgjengaren

Kommentar: D et samme som gjør Per Marius Weidner-Olsens roman god, er det som gjør den trøblete

---

Bok: Roman

  • Don DeLillo
  • Stillheten
  • Gyldendal, 2020
  • 128 sider

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker