Bøker

Kaster lys over ­etterkrigstidens mørkere sider

Sjur Isaksen har gitt oss en skatt av en bok ved å bringe historien om den modige soknepresten Kristian Ljostveit og de 455 brev­ene fram i lyset.

Det er neppe mange som forbinder noe med navnet Kristian Ljostveit i dag. Men soknepresten i Larvik holdt to radiogudstjenester som begge kom til å vekke oppsikt og få etterspill.

Den første, som ble holdt 16. februar 1941, førte til at det ble innført streng kontroll med hvilke prester som fikk slippe til i Norsk rikskringkasting under krigen. Prekenen ble oppfattet som et angrep på den tyske okkupasjonsmakten, og førte til at Ljostveit flere ganger ble tatt inn til avhør. Senere ble han også satt i tysk fangenskap på Grini og i Berg fengsel.

Den andre, som ble holdt 24. februar 1946, fikk voldsom kritikk fordi soknepresten mante til barmhjertighet mot dem som hadde befunnet seg på feil side under krigen, og som nå var gjenstand for utfrysing og rettsforfølgelse.

455 brev

Historien kunne stoppet der. Men tilfeldighetene – eller muligens en styrelse – førte til at Sjur Isaksen som aktiv brevsamler kom over en brevkasse med flere hundre brev adressert til sokneprest Kristian Ljostveit i 1946. Blant disse var 455 brev sendt soknepresten som en direkte respons på hans radiopreken. Noen få var kritiske, men den overveldende majoriteten var takkebrev for prestens modige – i sin tids ordbruk «mandige» - ord til støtte for de utstøtte.

Norge var okkupert i fem lange år, og gleden over frigjøringen var ekstatisk. Bortsett fra Finnmark, kan det vel likevel ikke sies at Norge var blant de verst rammede landene under andre verdenskrig. Likevel fikk Norge det mest omfattende rettsoppgjøret. Alle som hadde hatt medlemskap i Nasjonal Samling ble rettsforfulgt, selv om de kunne ha vært svært passive medlemmer som ikke hadde noe annet å dømmes for.

I årene rett etter krigen ble imidlertid ikke nyansene tillagt stor vekt. Det var massiv fordømmelse, av forståelige grunner, mot alle som kunne assosieres med okkupasjonsmakten. Bare i de senere årene har vi kunnet se på dette med andre øyne. Ikke minst hvordan «tyskerbarn» og «tyskertøser» ble behandlet. I ettertidens lys er det ikke Norges stolteste tid.

###

Kirkens rolle

Kirken var også en massiv tilhenger av det harde oppgjøret, med lederskikkelser som Eivind Berggrav og Ole Hallesby. Ikke minst førstnevnte får noen riper i lakken av det som kommer fram i Isaksens bok.

Om det var en modig handling av Kristian Ljostveit å tale mot okkupasjonsmakten i 1941, var det kanskje enda modigere å tale om barmhjertighet når hevntørsten ennå herjet i det norske folket i 1946.

Etter talen ble presten nærmest hudflettet i pressen, ikke minst var Dagbladet fremst i køen av dem som sto for en hard linje, av isfronten mot alle som sviktet.

Men den nystartede avisen Vårt Land var heller ikke nådig i sin kritikk. På lederplass skrev Vårt Land: «Ljostveit var vel nettopp utvalgt til å preke på grunn av sin faste nasjonale holdning under okkupasjonen. De færreste hadde vel derfor drømt om at det skulle klikke så totalt for ham, både kristeligteologisk og rettslig -samfunnsmessig sett, slik tilfellet ble.»

Men det hadde ikke klikket totalt for Ljostveit. Han prekte ut fra sin samvittighet, og han sto fast ved sitt budskap.

Han viste rett og slett et forbilledlig mot.

Brevene

Brevene han mottok etter radioprekenen, mange av dem skrevet og postet samme dag, forteller historien til dem som ikke slapp til i media. Mange av brevskriverne var «gode nordmenn» som delte prestens synspunkter, men det var også tidligere NS-medlemmer og andre som var rammet av rettsoppgjør eller utfrysing.

I ettertid kan det virke underlig at Ljostveit selv aldri fortalte om disse brevene. Ikke offentlig, og heller ikke til sine venner eller familie. De ble liggende arkivert. Helt til de altså ble funnet lenge etter hans død. Hadde han ikke behov for å vise hva hans preken faktisk hadde betydd for mange mennesker?

Det forteller kanskje noe om hvordan tidene har forandret seg, på godt og vondt. Mye av tidligere generasjoners fortielsesmønster har utvilsomt ført mye vondt med seg. Ikke minst hvordan mange har båret inni seg mørke og traumatiserende opplevelser fra krigen.

Samtidig lever vi i dag i en åpenhetskultur der skillene mellom det private og det offentlige er i ferd med å forsvinne. Kanskje vil vi om femti år se hvilke skader det har skapt for enkeltmennesker og fellesskap.

Selv når det koster

Sjur Isaksen har gitt oss en skatt av en bok ved å bringe historien om Kristian Ljostveit og de 455 brevene fram i lyset. Det vi får se av det norske samfunnet etter krigen er ikke bare vakkert. Men for meg er dette først og fremst en bok om mot til å følge sin samvittighet – og Kristus – selv når det koster. Og slik sett er den også til inspirasjon.

LES MER:

• Hovedsak om Kristian Ljostveit og Sjur Isaksens bok: En banankasse med brev forteller en helt spesiell krigshistorie

Andreas Dingstad: Joel Halldorf viser at en intelligent samtale med innestemme om livets store spørsmål fremdeles er mulig

---

Bok: Historie

  • Sjur Isaksen
  • Ulykkelig fred. I frigjøringens skygger
  • Vårt Land Forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Per Eriksen

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker