I filmen Den store skjønnheten av Paolo Sorrentino er det en vakker scene der en Mor Teresa-lignende mystiker kalt La Santa sitter omgitt av flamingoer på en balkong med utsikt over Roma. Hun spør: «Vet du hvorfor jeg bare spiser røtter? Fordi røtter er viktig.»

Scenens magiske realisme slår meg når jeg leser Joel Halldorfs siste bok, Gud: jakten. Kirkehistorikeren, teologen og pinsevennen Halldorf begir seg ut på et ambisiøst prosjekt med å undersøke hvordan lengselen etter Gud og det hellige ser ut i en postkristen tid.

Eksistensiell svimmelhet

«Det har aldri vært enkelt å være menneske, men å være det i dagens senmoderne samfunn er en utfordring som slår det meste», slår han lakonisk fast.

Men er det virkelig så stor forskjell på det «sekulære» og «religiøse» mennesket? Nei, hevder han. Sekularismens tilsynelatende vidunderlige nye verden av opplysning og vitenskap til tross, en lengsel etter det hellige henger igjen, et slags eksistensielt ekko, bare i nye former. Menneskets hjerter er fremdeles brennende, og vi rammes alle av «eksistensiell svimmelhet» i møte med livets store spørsmål – skjønt kirken byttes i dag ut med sekulære erstatninger, er Halldorfs tese. For mennesket er ikke bare Homo Sapiens, vi er Homo Adorans – «tilbedende» mennesker, et sentralt begrep i boken, hentet fra den ortodokse teologen Alexander Schmemann.

Rikholdig meny

Halldorf bedriver folkeopplysning. Han verken forkynner eller er en kulturkriger, men inviterer leseren med til å se med teologiske og filosofiske briller på sin samtid. Menyen er rikholdig: Her leser vi om Donald Trump, nasjonalisme, sosiale medier, overvåkingskapitalisme og forbrukskultur, islam, psykologen Jordan Peterson, new age, katolisisme, pinsebevegelsen, gnostisk dualisme og sekulær humanisme. Sekulære og religiøse fenomener om hverandre, med lengselen etter fellesskap som fellesnevner.

Knausgård og Ekman

Hvordan finner vi ordene til å snakke om det hellige i dag, når vår kulturs rammeverk og store fortellinger falmer hen, der mennesket er overlatt til å se verden gjennom individuelle øyne med enkle slagord som «vær tro mot deg selv!» og «lev autentisk!»? Er det for eksempel mulig å forstå Karl Ove Knausgårds eller Kerstin Ekmans forfatterskap uten et minimum av kristen allmenndannelse? spør han.

Halldorf er derfor opptatt av levende tradisjoner og den rette balansen i teologien så vel som i hverdagslivet, med utgangspunkt i Augustins søkelys på å elske tingene i riktig proporsjon til deres verdi.

Flørt med katolisismen

Det er ellers interessant å merke seg pinsevennens gjennomgående frimodige flørt med katolisismens sakramentale verdenssyn og insistering på at læreembete «er nødvendig for å unngå kaos». Dogmenes funksjon er å skape klarhet, skriver han, samtidig som kristendommens mange paradokser og syntesen av disse er helt essensielle i møte med vår tids religiøse likegyldighet og «rastløse jakt på det ekstraordinære». Altså ikke et enten eller, men både og: Nådegave og læreembete, sann Gud og sant menneske, natur og nåde, tro og fornuft, dionysisk livsglede og apollinsk kontemplasjon.

Identitetspolitikk

Halldorf skal ha skryt for evnen til å «oversette» et teologisk språk i møte med en skandinavisk kultur der kirken og Gud har blitt en fortidslevning, parallelt med veksten i ny-åndelighet, selvrealisering og kapitalismens nesten religiøse formspråk i sin «branding» av varer og tjenester.

En interessant, men litt lang utgreiing om Trumps vulgære bruk av kristentro, populistisk nasjonalisme og den kristne høyresiden i USA hadde imidlertid fortjent en balanserende analyse av tvillingbroren identitetspolitikk og kanselleringskultur, som med sine underliggende premisser om historisk synd, skyld og skam kanskje nettopp er et av disse sekulære «ekko» av vår kristne kultur i dag.

Egne briller

Teorien om sekulære erstatninger for vår lengsel har også mye for seg. Samtidig er alltid apologetikkens fallgruve at alt skal innskrives i og fortolkes ut fra egen virkelighetsforståelse. Å søke eksistensielle «kick» gjennom ekstremsport, fotballkultur, shopping eller politisk ekstremisme trenger vel ikke nødvendigvis være en jakt etter hellighetens frigjørende klarsyn, men snarere en måte å avreagere på i en fragmentert og regelbundet verden – noe dypt menneskelig? Leseren får avgjøre selv – kanskje et både og?

Med innestemme

Bokens noe fragmentariske karakter til tross: Tidvis fremstår den som en samling enkeltstående essays der den røde tråden er noe uklar. Her er teologi-, filosofi- og kirkehistorie, metafysikk, samtidskritikk og populærkultur i skjønn forening, med et underliggende forsvar for det kristne menneskesyn.

Halldorf avslutter med en vakker meditasjon over Platons grottelignelse, antikk filosofi og kristen inkarnasjonslære og drister seg endog til å gi tre praktiske, åndelige råd rettet til både troende og ikke-troende uten at det blir klamt.

I en skandinavisk offentlighet der omtalen av og kunnskapen om religiøse fenomener ofte blir enkle og banale, viser kirkehistorikeren Halldorf i Gud: jakten at en intelligent samtale med innestemme om livets store spørsmål fremdeles er mulig. Det er befriende.

LES OGSÅ:

• Kunnskapsdepartementet reagerer på «uvitenskapelig undervisning»

• Ny forskning: Både kristne og ateister blir mer nyanserte som voksne