Ufrivillige barnløse er sannsynligvis en av de største minoritetene du aldri har hørt om, skrev forfatteren Christina Archetti i en kronikk tidligere i sommer. Nå bryter også Klassekampens bokredaktør Karin Haugen tausheten med et skolert og perspektivrikt essay som forfølger temaet barnløshet gjennom kulturhistorien. Samtidig dreier hun emnet, som i et kaleidoskop, slik at stadig nye mønstre trer frem og sammenhenger avdekkes.
Haugen tar oss med fra myter og eventyr til legevitenskapen – allerede Hippokrates så barnløshet som en sykdom. Hun plasserer også ufruktbarhet i en bred politisk kontekst.
Hanna og Rakel
Våren 2020 fikk friske kvinner mulighet til å fryse ned eggene sine. Haugen problematiserer det mulighetsvinduet teknologien åpner for oss bredt og spør seg om dette faktisk gjør kvinner friere?
Hun påpeker at bioteknikk kan tilby muligheter og virke forlokkende, men samtidig være forrædersk, for langt oftere enn vi aner svikter den. Slik leverer essayet aldri enkle løsninger.
Derimot sjonglerer Haugen seg gjennom et vell av kilder, fletter inn egne erfaringer, og fastslår at det å ville ha barn for noen er et altoverskyggende eksistensielt behov.
Vi ser det gjennom to bibelske kvinner som gir opphav til to konkurrerende forestillinger om å tåle ufrivillig barnløshet. Hannas tålmodige venting personifiserer en stoisk holdning, mens Rakels desperate gudshenvendelse virker kravstor.
Disse utgjør ytterpunktene for bokas måte å omtale hvilke holdninger som møter barnløse.
LES INTERVJU MED HAUGEN: – Jeg vil ikke pålegge noen å opptre med mestring og balanse. For dette er vilt og opprivende.
Et presset helsesystem
Haugen poengterer at infertile i mange sammenhenger oppfattes som fordringsfulle fordi omverden mangler innsikt i hvordan det er å leve i denne tilstanden.
For å bøte på det tar hun oss med på en opplysende kunnskapsreise, som forklarer og utdyper hvordan fruktbarhetstematikken har blitt fortolket gjennom århundrene. Hun lar oss ikke tvile på desperasjonen i tidligere tiders måte å oppfatte og erfare ufruktbarhet på. Dermed gir hun leseren innsikt, polemiserer mot forenkling, og gjør boka relevant langt forbi sitt utgangspunkt.
Desto mer vi fjerner oss fra denne brede historiske måten å forstå oss selv på, jo mindre romslige blir vi i synet på hva det menneskelige består i.
Retorisk påpeker Haugen at vår tids selvforståelse preges av Homo Economicus som et bilde på et til tider reduserende menneskesyn som ikke nødvendigvis så lett anerkjenner at det å reprodusere seg er et genuint menneskelig behov. For spørsmålene om hvem som har rett til behandling i et presset helsesystem rammer mange infertile hardt. Kan vi snakke om rett til å få barn som del av en ny kvinnekamp?
Forsvarer ‘barselbølgen’
Den sterkeste tråden i Haugens rike kildevev er likevel litterær. Omkring femti år etter at en feministisk forfatter som Dea Trier Mørck debuterte, kommenterer Haugen poeten Endre Rusets utspill fra sensommeren 2018, da han fikk stor oppmerksomhet for uttalelsen om at en «tsunami av brystmelk» flommer over bokhøsten, og slik mente at bøkene var «navlestrengbeskuende» og selvopptatte.
Haugen påpeker at han feilparkerte denne tendensen i litteraturen. For da overser vi den omveltende situasjonen vi nå befinner oss i: «Barselbølgen omfavner og undersøker båndet mellom mor og barn, og kvinnekroppens faser under graviditet og fødsel, på en måte man ikke har sett siden 1970-tallet.»
Trangen til å vie moderskap mer oppmerksomhet ser vi også i dansk litteratur, som del av en vending som synliggjør forbindelsene til 1970-tallet. Karin Haugen påpeker at dagens feminister ser morskap som en mulighet. Hun irriterer seg over «Uviljen mot å se betydningen av moderskap for kvinners frihet, se potensialet i tematikken», og hun mener at det henger sammen med et maskulint verdihierarki.
Når Haugen slik plasserer barselbølgelitteraturen i langt større litterær sammenheng enn den selvbiografiske tendensen, så savner jeg likevel at hun spinner videre på sitt eget utsagn om å se det å få barn som noe positivt. Å snu et veletablert mannlig verdihierarki, krever nemlig at vi synliggjør morsrollen bejaende. I stedet durer hun videre med tendensene våre til å snakke om alle vanskene, alt strevet ved å stå i morsrollen, alt en går glipp av. Det er altfor lett å nikke gjenkjennende.
Verdien av å være mor
Åpenbart kreves fortsatt samfunnsmessige endringer før vi for alvor vil erfare at morsrollen ikke føles innsnevrende. Kan det være at verdien i å være mor dermed blir vanskelig å sette ord på i redsel for å oppfatte seg selv som enkel og triviell? For Haugen siterer også toneangivende feministiske klassikere som for femti år siden skrev: «Begavede kvinner får ikke barn, fordi det å få barn er blitt betraktet som en heldagsjobb.»
For seksti år siden var p-pillens inntog i kvinners liv frigjørende. I vårt årtusen synker fødselstallene, ufruktbarhet i befolkningen stiger. Da trenger vi tenksomme, opplysende og innsiktsfulle essay som dette.
LES OGSÅ:
• Vigdis Hjorths siste roman handler om å forsone seg med forsoningen som uteble
• Er ikke graviditet et kvinnelig og allmennmenneskelig spørsmål, samtidig?
---
Bok: Essay
- Karin Haugen
- Det golde landet
- Gyldendal, 2020
- 240 sider
---